Når pressens idealer svikter

«Å føre en aktiv mediepolitikk som sikrer et mangfold av ansvarlige redaktørstyrte medier, er noe av det viktigste myndighetene kan gjøre for å motvirke falske nyheter, desinformasjon og feilinformasjon (...) Behovet for at det finnes medier som lever opp til sine idealer, er større enn noen gang».

 

Disse honnørordene kan vi lese i Ytringsfrihetskommisjonens utredning NOU 2022:9, med tittelen «En åpen og opplyst offentlig samtale». Denne tittelen speiler på sin side ordlyden i den norske Grunnlovens paragraf 100, som sikrer nordmenn ytringsfrihet. At de redaksjonelle mediene gir et uvurderlig bidrag til å avsløre konspirasjonsteorier, avdekke desinformasjon og faktasjekke det offentlige ordskiftet, er også noe som stadig gjentas av våre ledende politikere og ikke minst av pressefolk selv. Dette gjentok også leder av stiftelsen Tinius og leder av Ytringsfrihetskommisjonen Kjersti Løken Stavrum i NRK P2s Helgemorgen 11. august.

De samme personene sier også ofte at befolkningens tillit til de redaktørstyrte mediene må være stor. La oss med én gang slå fast at essensen i dette både er sant og viktig i et demokrati. Det er mange konspirasjonsteorier i de sosiale mediene, som ikke er redaktørstyrte, og der brukeren selv er sin egen redaktør. Det kan være mye desinformasjon i de alternative mediene, som gjerne har en annen politisk agenda enn de redaktørstyrte mediene, og som heller ikke er medlemmer av Norsk Presseforbund eller bundet av Vær Varsom-plakatens etiske reglement.

 

De fleste nordmenn er nok klare over dette, og vil derfor ofte ta det de leser eller ser i sosiale og alternative medier med en klype salt, om de i det hele tatt oppsøker slike kilder for å få nyheter og informasjon. Hvis noen går fem på, har vi Faktisk.no som kan avsløre manglende sannhetsgehalt i en post på X eller i en Document-artikkel, men som sjelden faktasjekker artikler i mediene som eier Faktisk. Dermed er det – faktisk – et større problem når de redaktørstyrte mediene selv bidrar til å spre konspirasjonsteorier og desinformasjon, og med vilje overser mulige forklaringer på et fenomen fordi det ikke passer inn i det offisielle narrativet eller virker for konspiratorisk til å være sant.

 

Dessverre er det likevel slik at de redaktørstyrte mediene ikke alltid motvirker konspirativ tenkning. Noen ganger sprer disse mediene konspirasjonsteorier selv. Under årets OL i Paris har flere publikasjoner i den norske pressefloraen spredd en konspirasjonsteori knyttet til deltakelsen til to boksere i kvinneklassen. Før OL ble det nemlig klart at algeriske Imane Khelif og Lin Yu-ting fra Taiwan, skulle få delta i kvinneklasser i OL til tross for at de i 2023 ble utestengt fra VM i regi av Det internasjonale bokseforbundet (IBA). Årsaken til at de ble utestengt, er at de etter å ha blitt testet, viste seg å ha XY kromosom, som er det mannlige kromosomet og som diskvalifiserer dem fra deltakelse i kvinneboksing. IBA er ledet av russiske Umar Kremlev. Deltakelsen til Khelif og Lin i kvinneklassen har møtt stor motstand i sosiale medier, der engasjementet for en trygg og rettferdig kvinneidrett har blitt formidlet gjennom emneknagger som #SaveWomensSport og #XX. Mange av de redaktørstyrte mediene i Norge, ser imidlertid ut til å støtte at Khelif og Lin får delta i kvinneboksing, der begge til slutt endte opp med gullmedalje i sine vektklasser. For å undergrave verdien av testene som IBA har utført, som ble gjort i et CAS-laboratorium, formidlet av forbundets greske lege Ioannis Filippatos og hvis resultater forbundet sendte til IOC allerede i mai 2023, har flere norske medier formidlet en konspirasjonsteori: at Khelif ble testet fordi hun beseiret en russisk bokser i semifinalen i VM 2023, at testene hemmeligholdes (fordi de er falske eller kanskje ikke finnes?) med vilje og at det hele er iscenesatt av Putin-vennen Kremlev, eller til og med av Putin selv.

 

Under tittelen «Blodtåke i bokseringen» skrev Dagens Næringslivs politiske redaktør Frithjof Jacobsen 9. august: «Verden trodde OL lot menn slå kvinner helseløse i bokseringen for å tekkes woke. Var det hele en russisk påvirkningsoperasjon»? Før det hadde allerede Dagbladets Esten O. Sæther skrevet: «Poenget var bare at midt i Ukraina krigen og oppgjøret mot Vestens påståtte «moralske forfall», passet det perfekt for en Putin-styrt boksesport å straffe det som kunne se ut som en kjønnsforvirret idrett. Dette var altså ikke en relevant bekymring for rettferdig konkurranse i sportens kvinneklasser, men tvers igjennom en politisk kampanje».

 

Spaltist i Nationen, Audun Skjærvøy, fulgte lydig opp 11. august med følgende ingress i sin kommentar «Putins propagandasiger i Paris»: «Russland fekk ikkje ta del i Dei olympiske leikane i Paris. Likevel har Vladimir Putin kunna hanka inn ein siger utanfor bokseringen ved hjelp av ein lydig, hardtslåande medhjelpar og eit hylekor i dei sosiale media». Før publiseringen av disse kommentatorenes velkoordinerte konspirasjonsteori, lot NRKs kommentator Aleksander Schau edder og galle gjalle over alle som hadde våget å gjengi resultatet av dokumenterte tester av et offisielt idrettsforbund, støttet oppunder av den italienske bokseren Angela Carinis gråt etter å ha trukket seg etter kampen mot Khelif etter 46 sekunder. Det var ikke måte på hvor grusomme mennesker de som sto opp for en trygg og rettferdig bokseidrett for det store flertallet av kvinner, var. «Ekle», «schtøgge» og «avskjær» ble nevnt, uten at NRK tillot tilsvar eller har unnskyldt æreskjellingen i etterkant.

 

Dagens Næringsliv, Dagbladet og Nationen har altså alle publisert udokumenterbare påstander om en Putin-styrt konspirasjon for å ødelegge oppslutningen om kvinnenes boksekonkurranse i Paris-OL. At Ytringsfrihetskommisjonens honnørord om at redaktørstyrte medier «lever opp til sine idealer», faller dermed i grus i disse påfallende like kommentarartiklene av pressens beste menn. For det finnes ingen dokumentasjon på at Putin dikterer det Umar Kremlev foretar seg. Det finnes ingen bevis på at testene av Khelif og Lin ikke er ekte eller ikke eksisterer. IBA holdt selv en pressekonferanse under OL der sjefslegen la fram sin versjon av sakskomplekset. Denne pressekonferansen har ikke de samme norske mediene referert fra. Ei heller har disse mediene informert om at Lin og Khelif valgte å ikke anke utestengelsen fra VM og IBA. Hvis testresultatene som viste mannlige kromosomer ikke er riktige, ville vel utøverne anket en slik urett? Dette har de nevnte avisene ikke reflektert over. Ei heller har de fortalt om at en slik anke ville tvunget fram en åpenhet om testresultatene, mens utøverne nå kan nekte IBA å publisere dem. IOC, på sin side, har ikke villet teste de to bokserne. Lørdag 10. august sa IOC-president Thomas Bach i en egen pressekonferanse at det ikke finnes tester som kan bevise om noen er kvinne eller mann. Alle som har kjennskap til en hvilken som helst kriminalsak, vet at dette er både usant og absurd.

Jeg er blant dem som kan finne på å tro at konspirasjonsteorier kan være sanne. Ikke de spinnville konspirasjonene om at jorda er flat, at Holocaust ikke fant sted eller at det finnes øglemennesker som styrer verden. Men at mektige personer i hemmelighet kan utføre kriminelle handlinger og holde dem hemmelige, det kan jeg tro på. Hvis de virker troverdige. Men for at en sammensvergelse som denne påståtte Putin-styrte operasjonen mot kvinneboksing skal være sann, må svært mange personer være involvert i den. Dette inkluderer den greske sjefslegen, som offisielt har gått god for testresultatene, og den italienske bokseren som ga seg etter 46 sekunder, gråt, nektet å ta Khelif i hånden og slik fyrte opp engasjementet i sosiale medier enda mer. At dette svekker troverdigheten i teorien, har ikke de nevnte mediene formidlet til leserne. Men så lenge norske medier kan gi Putin skylden for noe som opprører mange, er det som om kravene til bevis forsvinner som dugg for sola. All kritisk sans svinner hen, og pressens idealer om sannhetssøken kastes over bord. Det samme skjedde etter sabotasjen mot de russiske gassrørledningene Nord Stream 1 og 2 i september 2022. Både norske Aftenposten og britiske The Guardian publiserte artikler der de sannsynliggjorde – uten dokumentasjon – at russerne hadde angrepet sin egen, kostbare infrastruktur. Dette var for å skape splittelse i vestlige land, akkurat som teorien om kvinneboksingen går ut på. Når pressen kan peke på Russland som skyldig, senkes kravene til etterrettelighet og dokumentasjon, stikk i strid med idealene og kravene til sannhet som pressen skal operere ut fra.

 

Noen ganger går dette også motsatt vei. De redaktørstyrte mediene avviser ofte konspirasjonsteorier kun på bakgrunn av at de er nettopp det: Teorier om sammensvergelser. Når myndighetene, forskere og eksperter avviser disse teoriene, ofte på tynt grunnlag, gjengir mediene de samlende narrativene for å hindre at befolkningens tillit til de samme institusjonene skal svekkes. Det mest nærliggende eksempelet på dette, er teorien om at opprinnelsen til koronaviruset var et resultat av en lekkasje fra et laboratorium i kinesiske Wuhan, den såkalte «lableak»-teorien. Denne ideen ble blant annet formidlet av daværende president i USA Donald Trump, en maktperson norske hovedstrømsmedier sjelden har publisert et positivt ord om. Lørdag 10. august 2024, over fire år og et halvt år etter virusets opprinnelse, publiserte likevel VG en lang reportasje der «lableak»-teorien plutselig framstår som den mest sannsynlige forklaringen på hvordan covid-pandemien kunne oppstå. Samme dag roser nyhetssjef i Aftenposten, Henning Carr Ekroll, VG på X for den samme reportasjen: «God sak fra VG: Kom viruset som tok sju millioner liv fra et laboratorium, og hvorfor har mange forsøkt å skjule en slik teori?», skrev han. Mange husker imidlertid godt at både VG og Aftenposten, ja nær sagt et samlet norsk pressekorps, har gjort sitt i mange år for å «skjule» en slik teori. Når VG i august 2024 likevel kan publisere denne saken, er det nettopp fordi det ikke lenger framstår som en søkt konspirasjonsteori, men kanskje er den mest sannsynlige forklaringen. Med andre ord, de som hevdet dette fra starten av, hadde sannsynligvis rett.

 

Når vi vet at norsk presse gikk ganske langt for å diskreditere personer som trodde på denne «lableak»-teorien i årene 2020 til 2024, må vi spørre oss hvor pressens nysgjerrighet og kritiske sans tok veien. Når alle de redaktørstyrte mediene løper i flokk, mister vi det mangfoldet som Ytringsfrihetskommisjonen fastslår at eksisterer i Norge, og som den norske staten bruker relativt raust med penger hvert år på å sikre eksistensen av. Med tanke på at et alternativt medium som Steigan.no publiserte artikler med samme teori for fire år siden, hvor er Ekrolls ros til Steigan for å ha vist journalistisk mot? Da TV2s journalister Kadafi Zaman og Janne Amble i programmet «Norge bak fasaden» i februar 2024 viste vilje til selvkritikk på vegne av norske redaksjonelle medier for deres servile holdning til myndighetenes tiltak mot koronapandemien, var Aftenpostens Joacim Lund blant de første som reagerte med hard kritikk av TV2. Faktum er at de redaktørstyrte mediene, som skal fungere som vaktbikkje og ifølge Vær Varsom-plakaten skal avdekke kritikkverdige forhold og beskytte enkeltmennesker mot overgrep fra staten, i liten grad var kritiske til de mest inngripende innskrenkningene av nordmenns frihet siden krigen. I så måte er det fortreffelig når lege og professor Mette Kalager ganske mildt refser Janne Amble i det samme programmet: Pressens oppgave er «å være kritisk og gå etter makta. Når du ikke går etter makta, men er maktas forlengede arm, og aldri stiller kritiske spørsmål, ikke ett eneste kritisk spørsmål – da gjør du ikke jobben din». De aller fleste norske medier gjorde ikke jobben sin i denne perioden, og flere av dem ble sinte på TV2 da de fikk denne kritikken, ikke minst fordi TV2 brukte den mest diskrediterte av alle nordmenn post-covid, Svein Østvik, som gjest i programmet. Kritikerne av Zaman og Amble gjorde det med andre ord veldig lett for seg selv. I stedet for å lytte til professor Kalager, gikk de etter «klovnen» Østvik, som allerede lå nede. Han skal åpenbart bli der.

 

Tror norske redaktørstyrte medier at de "går etter makta" når de uten dokumentasjon og på ren autopilot peker på Putin når de skal forklare bråket rundt to kvinnelige boksere med mannlig genetikk i kvinneboksing i OL? I så fall er det en svært lettvint løsning som ikke lever opp til idealene deres som Ytringsfrihetskommisjonen omtaler. Sæther, Jacobsen og Skjervøy vet at en stor majoritet av nordmenn automatisk vil tro på at det hele er en russiskstyrt påvirkningsoperasjon når DN, Dagbladet og Nationens eksperter hevder det. At Aleksander Schau med sin tirade på ingen måte reduserer polariseringen i samfunnet som de redaktørstyrte mediene også mener de motvirker, men heller øker den, får så være.

 

En trygg og rettferdig kvinneidrett blir ofret på den misforståtte inkluderingens alter, og pressen kan samle seg bak en teori om at det hele er iscenesatt av mannen som hater oss mest av alle, Vladimir Putin.

 

Ofrene blir den sannhetssøken som pressens idealer krever at media skal utføre, og jenter og kvinner som vil drive konkurranseidrett på en trygg og rettferdig måte.

NRK svikter i Baneheia-saken – igjen

NRK svikter i Baneheia-saken – igjen

«Det er først og fremst rettsstaten som har sviktet Viggo Kristiansen. Men i denne saken har NRK også sviktet i vår sentrale oppgave med å undersøke om rettssystemet har gjort jobben sin».

Dette skrev NRKs etikkredaktør Per Arne Kalbakk 24. oktober 2022, etter at Viggo Kristiansen ble frikjent for drapene og voldtektene på Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena Sløgedal Paulsen (10) i Baneheia 19. mai 2000. Når man følger statskanalens dekning av den pågående rettssaken mot Jan Helge Andersen, blir det imidlertid tydelig at NRK ikke har lært noe som helst av feilene kanalen begikk fram til frikjennelsen av Kristiansen. Dette kan man se i de såkalte debattene om saken i programmer som Dagsnytt 18, men det blir særlig tydelig i krimkommentator Olav Rønnebergs kommentar 25. april, titulert «Saken fremstår mer åpen». Åpen om hva? At Kristiansen likevel kan være skyldig? At det må ha vært to gjerningsmenn, selv om alle bevis bare tyder på én – og at den andre må være Viggo Kristiansen?

 

NRK er ikke alene blant norske medier om å svikte i Baneheia-saken. Men allmennkringkasteren har likevel hatt en spesielt uheldig vinkling på saken i årevis, og var heller ikke ledende i dekningen av Oslo-politiets etterforskning av Jan Helge Andersen etter at Kristiansen fikk saken gjenopptatt. NRK-journalisten Thomas Sommerset, og senere også hans kollega Odd Isungset, hadde lenge en åpenbar agenda mot at Kristiansen skulle få saken sin gjenopptatt, blant annet ved å la de drepte jentenes etterlatte i altfor stor grad styre agendaen for kanalens dekning. I den pågående rettssaken i Sandnes har det sågar blitt spilt av lydopptak fra en telefonsamtale der tidligere politibetjent Geir Olav Hansen ba Andersen om å stille opp til et intervju med NRK der begge skulle lyve om avhørene av Andersen i 2000. I disse avhørene foreslo Hansen for Andersen «at han selv var et offer i saken», og at Kristiansen var hovedansvarlig for voldtektene og drapene. NRK har også sluppet til tidligere kriminalsjef Arne Pedersens infame krav om at Kristiansen måtte nektes gjenopptakelse, og samtidig ikke villet trykket tilsvar fra Kristiansens støttespillere da de tok til motmæle. Som allmennkringkaster og Norges største mediehus, veier et ekstra ansvar på NRK for å gjøre opp for feilene sine mellom 2000 og 2022. Det klarer ikke NRK og Olav Rønneberg å gjøre fra rettssalen i Sør-Rogaland tingrett, snarere tvert imot.

 

I den nevnte kommentaren skriver Rønneberg dette om henholdsvis Kristiansens og Andersens forklaringer i retten: «Dommerne i saken må selv vurdere de to forklaringene, og troverdigheten i dem. Men det er ikke usannsynlig at retten heller lener seg mot de tekniske bevisene i saken, som legges frem i retten om noen uker». Dersom Rønneberg har satt seg inn i Jan Helge Andersens vekslende, vaklende og nå motbeviste forklaringer siden september 2000, opp mot det han sier nå, ville han visst at Andersens anklager mot Kristiansen må avvises. Og han ville formidlet dette til publikum.

 

Om de nevnte tekniske bevisene, skriver så Rønneberg: «Det handler særlig om DNA og teledata. Påtalemyndigheten mener nye DNA-funn bekrefter at det bare var en person på åstedet, og at denne personen var Andersen. Teledata skal i tillegg utelukke at Viggo Kristiansen kan ha vært der. Forsvarerne mener det kan skapes tvil også om disse bevisene». Ja, la oss håpe at dommerne holder seg til de tekniske bevisene, og ikke til Andersens falske forklaring. Andersen nektet i 2000 først enhver befatning med drapene, før han senere, konfrontert med et sikkert DNA-funn fra han selv, innrømmet ett drap. Deretter benektet han lenge at han hadde begått seksuelle overgrep, før han senere tilsto overgrep mot feil jente, men hevdet at Kristiansen tvang han til det. At Andersen ikke gjorde det frivillig, var altså politiets egen teori.

 

Nå tyder alle tekniske bevis på at Andersen var alene om drapene, for det finnes ingen tekniske bevis mot Kristiansen. Snarere tyder mobildataene fra 19. mai 2000 på at Kristiansen ikke kan ha befunnet seg i nærheten av åstedet, noe som viser at Andersen lyver. Dette burde egentlig vært åpenbart allerede under rettssakene i 2001 og 2002, men i dommen mot Kristiansen finnes det en absurd drøfting av hvordan han kan ha beveget seg fram og tilbake mellom åstedet og mobiltelefonen. Ifølge denne teorien kan telefonen til Kristiansen ha befunnet seg i en veske på sykkelen hans ved bommen ved Svarttjønn – en sykkel ingen vitner har sett parkert der, til tross for dens oppsiktsvekkende utseende. I tillegg omtaler ikke Rønneberg Kripos’ gjerningsmannsprofil fra sommeren 2000, der det kom fram at både drapshandlingene og situasjonsspor fra åstedet tydet på at det kun var én gjerningsmann, blant annet fordi Lena og Stine Sofie ble drept med identiske knivstikk. Rønneberg kunne også skrevet at det ikke finnes tvil om at den personen var Jan Helge Andersen, i og med at Viggo Kristiansen er frikjent for de grufulle drapene.

 

Nå er det bare Andersens egen forklaring som er «bevis» mot Kristiansen, og NRKs kommentator ville gjort klokt i å informere leserne om dette – hver gang han skriver om saken. I stedet for å så tvil om Kristiansens uskyld i saken, og framstille det som at det er ord mot ord, kunne Rønneberg problematisert at Kristiansen i det hele tatt må vitne i saken og at han på nytt trekkes inn i drap han er frikjent for og som det ikke finnes bevis for at han medvirket til. Han kunne også påpekt det urettmessige i at Andersen ikke i stedet også er tiltalt for falsk forklaring mot Kristiansen. Eventuelt kunne NRK, hvis kanalen virkelig skal opptre som fjerde statsmakt og vaktbikkje og beskytte enkeltindivider mot overgrep, slik Vær Varsom-plakaten krever, bedt om etterforskning av de sentrale aktørene bak justismordet på Kristiansen. I stedet gir NRK gehør til Andersens forsvareres oppkonstruerte «tvil» og bidrar til å så usikkerhet om en renvasket manns uskyld. Og på den måten fører NRK publikum bak lyset – nok en gang.

Når NRK heller ikke vil trykke denne kritikken, viser kanalen at de ikke bare svikter i Baneheia-saken, men også Vær Varsom-plakatens bud om å kritisk granske seg selv.

Lars Audun Bråten

Refusert av Nettavisen, NRK Ytring og Aftenposten mellom 26. april og 30. april 2024.

Aftenposten sprer konspirasjonsteori

Aftenposten sprer konspirasjonsteori om Julian Assange

 

Vi lever i en tid der desinformasjon og propaganda preger mye av den utenriks- og sikkerhetspolitiske samtalen. Falske nyheter og konspirasjonsteorier spres på sosiale medier, mens såkalte alternative medier anklager hovedstrømspressen for å være feige og lite maktkritiske. I en slik situasjon skulle man tro at den fjerde statsmakt ville være svært forsiktige med å bidra til at konspirasjonsteorier blir spredd.

 

En slik varsomhet velger Aftenposten å avstå fra i Kristoffer Rønnebergs bakgrunnsanalyse av utleveringssaken mot WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange 29. oktober. I stedet bidrar Rønnebergs artikkel til å holde liv i konspirasjonsteorien om forbindelsene mellom Assange, WikiLeaks, Donald Trump og Russland, ofte referert til som Russiagate. Kort fortalt dreier denne konspirasjonsteorien seg om at det var russisk etterretning som forsynte WikiLeaks med Hillary Clintons e-poster under presidentvalgkampen i 2016. I tilknytning til dette, passer Rønneberg på å nevne at Trump en gang ropte «I love WikiLeaks», akkurat som om Trumps mange utbrudd alltid peker mot en bevist sammenheng i den ene eller andre retningen. I tillegg skrives det at Assange skal ha hatt flere møter med Trumps sønn mens Assange var i asyl i Ecuadors ambassade i London. For å stadfeste inntrykket av at Asange er koblet til Russland, skriver Rønneberg 29. oktober: «Andre ser på Wikileaks-grunnleggeren som en politisk aktør som løper Russlands ærend». Påstanden er altså ikke belagt med noen navngitte kilder, kun en henvisning til «andre», en journalistisk praksis man forventer at en avis som Aftenposten avstår fra. På spørsmål til Rønneberg på Twitter, svarer han dagen etter publiseringen av artikkelen at det er «ukontroversielt at mange mener dette». Fortsatt uten å konkretisere hvem som peker på denne påståtte forbindelsen i dag. Aftenposten holder rett og slett liv i en konspirasjonsteori som ikke har noe med den pågående utleveringssaken mot Assange til USA å gjøre. USAs tiltale mot Assange handler om eks-soldaten Chelsea Mannings lekkasjer til WikiLeaks i 2010, avsløringer som Aftenposten selv trykket og derfor kjenner godt til. Tiltalen har ingenting med Russland å gjøre. Faktisk var det Trumps administrasjon som reiste de 18 tiltalepunktene mot Assange for brudd på USAs spionasjelovgivning, noe Rønneberg heller ikke nevner i sin artikkel. Dette gjorde Trumps folk etter at Obama la vekk saken da han innså hvilke konsekvenser en dom mot Assange ville få for verdenspressens mulighet til å avsløre alvorlige forbrytelser begått av statsmakter.

 

Klassekampen er den eneste norske dagsavisen som har dekket utleveringssaken bredt, jevnt og kontinuerlig, og Klassekampen har vært forbilledlig klare på at tiltalen mot Assange har enormt skadelig potensial og nedkjølende effekt på varslerinstitusjonen og pressens frihet. Mens Klassekampen dekket utleveringssaken bredt gjennom hele den uka ankesaken pågikk (27. og 28. oktober), kom Aftenposten på banen fredag 29. oktober med en kommentar av Harald Stanghelle og den nevnte artikkelen av Rønneberg. I sin kommentar er Stanghelle prinsipiell og tydelig med tanke på hvor stor trussel amerikanernes anklager og tiltale mot Assange er for pressefriheten og varslerinstitusjonen. I Rønnebergs tekst, virker det på sin side som Aftenposten lytter like mye til konspirasjonsteoretikere som professorer som Gisle Selnes og Rune Ottosen, presseorganer som Reportere uten grenser og menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty. Dermed får inntrykket av at Assange egentlig er en russisk agent, og ikke en fengslet journalist, varsler og publisist som risikerer å sitte resten av livet sitt i fengsel for å ha avslørt USAs krigsforbrytelser, feste seg hos Aftenpostens lesere. Noe som er svært uheldig i en tid da pressen burde være de siste til å spre udokumenterte teorier om konspirasjoner. Da Aftenposten heller ikke vil trykke dette innlegget, blir sannsynligvis inntrykket avisen skaper, videreført og opprettholdt blant leserne av Norges største papiravis.

Diskreditering på norsk

I boka «Manifacturing Consent» fra 1988 presenterte Noam Chomsky og Edward Herman en fem-trinnmodell for hvordan mediene bidrar til å stilne kritiske røster og skape konsensus i en befolkning om viktige samfunnsemner - ofte kontroversielle. Det fjerde trinnet i modellen kalte forfatterne «flak», eller diskreditering. Ifølge Chomsky og Herman er «flak» negative responser på et mediebudskap eller et medieprodukt, for eksempel en dokumentarfilm eller en kommentarartikkel. Målet er å diskreditere enkeltpersoner eller organisasjoner som er uenige med eller bidrar til å skape tvil om dominerende antakelser om et fenomen eller en hendelse – dominerende antakelser som ifølge forfatterne er formålstjenlige for de mektigste kreftene i samfunnet, som regjeringer, etterretningstjenester eller store bedrifter.

 I år har avisa Klassekampen og den norske venstresida blitt utsatt for flere forsøk på «flak» på grunn av sterk uenighet om hva som er sannheten i flere utenrikspolitiske saker. Noe av kritikken er selvsagt legitim sett fra et demokratisk ståsted, også for Klassekampen, som ifølge Vær Varsom-plakaten 1.4 har plikt til «å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.» Likevel har tonen i kritikken vært svært usaklig og hver eneste gang tatt i bruk enten regelrette kallenavn eller grove beskyldninger uten belegg.

 

I januar skrev VGs Anders Giæver på Facebook at en reportasje av journalist Ole Øyvind Holth om den såkalte «Russiagate», Russlands påståtte påvirkning på presidentvalget i USA i 2016, viste at den såkalte «hesteskoteorien» passer på venstresidas dagsavis. Hesteskoteorien går kort fortalt ut på at ytre venstre har så mange likhetstrekk med ytre høyre at de to ofte er ett og det samme. Redaktør Mari Skurdals svar på Giævers kritikk førte til at Giæver lovet å svare i avisa, men dette svaret kom aldri. Slik sett forklarte Giæver aldri sitt verbale angrep på Klassekampen for avisas lesere, men ekkokammeret på Facebook viste at mange deler hans syn på Klassekampen og synes beskyldningen om at Klassekampen er høyreekstreme var et velplassert spark.

 

I påsken var det historiker Øystein H. Brekke som tok til Twitter for å klistre merkelappen «brunvenstre» på Bjørgulv Braanen. Dette oppsto etter Braanens lederartikkel 30. mars om internasjonal avspenning, der Braanens syn på hvorvidt uigurene blir utsatt for et folkemord ble det sentrale fokuset i den påfølgende Twitter-stormen. Igjen var det om å gjøre å plassere Klassekampen i samme bås som ytre høyre, med referanse til brunfargen som assosieres med fascisme. Klassekampen beveger seg altså i fascistisk retning, synes Brekke og hans kumpaner å mene. Det var ikke få av dem. Jeg deltok selv i meningsutvekslingen som fulgte, så det var overkjøring i antall brukere som støttet Brekke, kontra de som støttet Braanen.

I to ulike utenrikspolitiske saker, der Klassekampen på redaksjonell plass inntok klart avvikende syn i det betente stormaktsspillet, ble altså avisa og deres ansatte utsatt for diskreditering i form av brunsverting. Riktig nok har avisa i ettertid publisert saklig kritikk av denne «folkemord-gate», men på Twitter kokte det i to døgn. Brukere som forsøkte å forsvare Braanen og forklare at lederen egentlig dreide seg om å advare mot eskalering av fiendebildet mot Kina, ble også stemplet som representanter for «brunvenstre».

 

I tråden om «brunvenstre» på Twitter ble samfunnsdebattanter som John Færseth og Aage Borchgrevink rullet inn i diskusjonen med effektiv bruk av tagging. Mens dette ordskiftet utspilte seg, publiserte Trønderdebatt en kronikk av Færseth der han hevdet at deler av norsk venstreside er «sårbare for propaganda og konspirasjonsteorier» (https://www.tronderdebatt.no/er-venstresida-sarbar-for-propaganda/o/5-122-20326). Færseth, som selv har skrevet en bok om konspirasjonsteorier og er en aktiv skribent og debattant, trakk inn både Klassekampen, steigan.no, Radikal Portal og medlemmer av Rødt i sine teorier om at venstresida er enkle ofre for særlig russisk propaganda i saker som omhandler Ukraina, Syria og Aleksej Navalnij. Kronikken til Færseth tar også form av diskreditering av de nevnte aktørene ved å beskylde dem for å ukritisk ta til seg russisk statspropaganda. På Radikal Portal viser imidlertid Aslak Storaker i en anmeldelse av Færseths nyeste bok om Russland, «Fyrtårnet i øst», at også Færseth kan være omtrentlig i sin omgang med fakta, og dermed selv bidra til desinformasjon. Færseth har ifølge Storaker ikke svart på denne kritikken.

 

Sist ute var Aage Borchgrevink, som i en kronikk i Klassekampen skrev at venstresida burde være mer opptatt av å kritisere den enorme økonomiske ulikheten i Russland enn å forsvare Putins utenrikspolitikk. Etter å ha fått svar av både redaktør Mari Skurdal og tre andre, kom Borchgrevinks svar på trykk 24. april. Der bruker forfatteren ordet «konspirasjon» eller «konspirasjonsteoretiker» tre ganger om skribentene som kritiserte hans opprinnelige kronikk. Han bruker dette begrepet en gang hver om Arve Meisinget, Lars Birkelund og Ola Tunander, som alle gikk i rette med Borchgrevinks kritikk av venstresiden, som av Borchgrevink nå kalles Putin-sympatisører («Sympati for Putin»). I et svar til undertegnede på Twitter, skriver Borchgrevink at Tunander tidligere har knyttet Israel til 22. juli-terroren. Det er selvsagt et mildt sagt uheldig utsagn fra Tunander, men betyr det at han da aldri mer skal lyttes til? Fordi han tok grovt feil én gang? I så fall må dette være selve kjernen i Chomsky og Hermans begrep «flak». I dagens samfunnsdebatt er konspirasjonsteoretiker omtrent det verste du kan bli kalt. Blir du stemplet som konspirasjonsteoretiker, er du ferdig i samfunnsdebatten. Et slikt stempel er dermed svært effektivt som «flak», fordi personer som peker på mulige sammensvergelser blir diskreditert og satt i samme bås som folk som mener at koronaviruset er en bløff, at jorda er flat eller at det finnes en rase av øglemennesker som styrer verden. Slik stemples altså Tunander, Meisingset og Birkelund av Borchgrevink, slik at de kan utdefineres fra debatten.

 

Utenriks- og sikkerhetspolitikken er blant de mest uoversiktlige arenaene i dagens verden. Alle stater bedriver propaganda og desinformasjon, og det skal være pressens oppdrag å avsløre løgn, bedrag og maktmisbruk. Dermed er alle mennesker, organisasjoner og mediebedrifter sårbare for propaganda. Giæver, Færseth og Borchgrevink, derimot, mener tydeligvis at de ikke er utsatt for dette, men at de selv sitter inne med sannheten og at folk med avvikende syn farer med løgn og konspirasjonsteorier. Når Klassekampen ikke følger strømmen i svært omdiskuterte utenriks- og sikkerhetspolitiske saker, blir avisa stemplet som fascistisk, som brunbeisa. Når folk på venstresida ikke nødvendigvis aksepterer den dominerende fortellingen om krigene i Ukraina eller Syria, og årsakene til eskaleringen av konfliktene, sitter konspinoia-stempelet løst. Dette til tross for at man ikke nødvendigvis har tillit til alt som blir publisert på steigan.no eller lytter til Kari Jacquessons Syria-rapporter. For hvis man først skal stemples, så sitter stemplet der. Det er imidlertid fortsatt mange som ønsker at Klassekampen skal fortsette sine kritiske undersøkelser på uavhengig og selvstendig vis, inkludering å ta klar avstand fra opptrapping til nye sanksjoner og angrepskriger. Slik en samfunnskritisk avis skal. Slik alle aviser egentlig skal. Men som bare noen få gjør. Som Klassekampen.

«Alternative fakta» i NRK-dokumentar

Det historiske fiksjonsdramaet Atlantic Crossing jar fått mye kritikk for sin alternative historiefortelling. Dokumentarserien Therese - jenta som forsvant, derimot, har fått slippe billig unna sine alternative fakta. I og med at sistnevnte er en dokumentarserie, er det oppsiktsvekkende at fri historisk diktning i en uttalt fiksjonsfortelling kan vekke så mye mer harme enn klare faktafeil i en sjanger som stiller langt høyere krav til sannhetsgehalt.

Therese - jenta som forsvant begynner svært bra, der de to første episodene tegner et tidsbilde av Fjell i Drammen sommeren 1988, samt tar for seg de første sporene i politiets etterforskning. Her kommer det imidlertid fram at politiet muligens presset et av de viktigste vitnene - en ung kvinne som arbeidet den lokal kiosken på Fjell - til å endre forklaring om hvilken vei Therese gikk etter å ha handlet der søndag kveld 3. juli. Vitnets forklaring stemte ikke med politiets teori om hvor jenta kunne blitt bortført fra. Dette forblir likevel det siste vi hører til denne forsiktige selvkritikken fra politiets side, og senere i serien er selvkritikk påfallende fraværende. Det er imidlertid i episode 3 de virkelige problemene for seriens troverdighet oppstår. Serieskaperne bruker hele den tredje episoden på det såkalte Quick-sporet; tilståelsen og den senere domfellelsen mot mannen som den gang kalte seg Thomas Quick, men som senere har tatt tilbake sitt fødenavn Sture Bergwall.

Selvsagt må en serie om Therese Johannessen inkludere tilståelsen til Quick. Problemet oppstår når hele tredje episode vies til å framstille svenskens skyld, til tross for at han senere er blitt frifunnet for de åtte drapene han ble dømt for på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet - inkludert drapet på Therese (som aldri er blitt funnet). Quick er også utenfor mistanke for de 31 øvrige drapene han tilsto mens han var pasient på det psykiatriske sykehuset Säter. Årsaken sier episode 3 ingenting om: falske tilståelser. Fra midten av 1990-tallet og utover tilsto Quick en rekke uløste drap i Sverige og Norge, fra den forsvunne guttungen Johan Asplund i Sverige i 1980, via dobbeltdrapet på et nederlandsk ektepar i Jokkmokk til Therese, Trine Jensen og Gry Storvik i Norge. Hver eneste gang Quick tilsto et drap, ble han avhørt av kun én person: politietterforsker og avhørsleder Seppo Penttinen.

I episode 4 slipper serieskaperne til gravejournalistene Jenny Küttim, som fra 2008 bisto den avdøde svenske journalisten Hannes Råstam med å undersøke kvaliteten på avhørene av Quick og hans tilståelser, og forfatter og journalist Dan Josefsson til som motstemmer til alle påstandene fra Penttinen, aktor Christer van der Kwast og den norske etterforskeren Håkon Grøttland i episode 3. Det kritikkverdige er at serien likevel fortsetter å kryssklippe kildene som har avdekket sannheten om Quicks falske tilståelser, med Penttinen, van der Kwast og Grøttland, som fortsatt hevder at Quick har utført alle drapene han er frikjent for. Ingen av disse tre blir noen gang direkte konfrontert med sannheten, men får fortsette å sette fram alternative fakta og regelrett verbalt angripe journalistene som har avslørt dem og deres metoder. Disse journalistene, inkludert avdøde Råstam, levnes i serien ingen ære for at de fikk offeret for den største retts- og politiskandalen i Skandinavias historie frikjent fra justismord. I stedet blir de anklaget for å jage et scoop og bidra til at Thereses mor og andre pårørende aldri har fått ro. Penttinen og van der Kwast angrer ingenting, innrømmer ingenting. Mens Håkon Grøttland ved flere anledninger innrømmer uvitenhet om den såkalte terapien Quick fikk på Säter, der han i samtaler med psykolog Birgitta Ståhle fortalte om flere og flere drap. "Dette er ikke mitt gebet", sier Grøttland, men står på at Quick er skyldig. De færreste nordmenn har lest Råstams og Josefssons bøker eller husker Råstams dokumentarer for SVT i 2008. Denne ferske serien blir dermed kanskje mange nordmenns første reelle dypdykk ned i denne bisarre rettsskandalen. På grunn av seriens lemfeldige omgang med kilder som benekter sannheten og avstår fra enhver selvkritikk, blir det opp til seeren å avgjøre hvilken side som har rett. Seriens regi griper nemlig aldri inn med noen forklarende fortellerstemme som kan gi seerne harde fakta i saken. Fakta som går ut på at Penttinen ledet Quick til riktig informasjon om ofrene, inkludert den mye omtalte atopiske eksemen som Therese hadde, men som moren ikke hadde fortalt om umiddelbart etter forsvinningen, og som det dermed ikke sto noe om i de første politirapportene. Kanskje Thereses mor ikke sa noe om eksemen fordi jenta ikke hadde atopisk eksem om sommeren, men det får vi aldri vite nå. Både serien og Råstams bok presenterer i skrift avhøret der vi alle kan se hvordan Penttinen fôret Quick med informasjon helt til han fikk alle detaljer NESTEN riktig. Dette gjelder også hvordan Therese så ut (Quick mente hun var blond), hva slags klær hun hadde på seg den kvelden hun forsvant (Quick tok feil om alle klesplaggene hennes), og hvordan været var i Drammen denne julikvelden i 1988 (Quick sa det var pent vær, mens det faktisk høljregnet da Therese forsvant. Det var rekordregn).

En dokumentarserie må naturligvis tilstrebe balanse og slippe til begge sider i en sak. Men dette kravet må være forbeholdt saker der det kan være reell, saklig uenighet. Til sammenligning har NRKs klimaredaksjon ifølge Journalisten "stadfestet at menneskeskapte klimaendringer er reelle, og at NRK skal legge dette til grunn for journalistikken" om klima. NRK er altså ferdige med diskusjonen om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke, noe som er bra. Men vi må faktisk være ferdige med diskusjonen om Sture Bergwalls skyld i Therese-saken også. Maktpersoner som har bidratt til falske tilståelser kan ikke få hevde uten kritiske motspørsmål at en renvasket mann er skyldig. I siste episode (5) får vi et nytt glimt av Thomas Quick, der man igjen får inntrykk av at han like gjerne kan være skyldig som uskyldig, eller at Quick-sporet var det nærmeste politiet var å løse Therese-saken. Det var det ikke. Forklaringen til den kiosk-ansatte ungjenta på Fjell var kanskje det nærmeste politiet var å løse saken. Faktisk var politiet aldri lenger unna å løse saken enn med det falske, konstruerte seriemorder-sporet. Jeg skal ikke gå i detaljer inn på hvordan Quick kunne få sjansen til å komme med så mange falske tilståelser, jeg vil heller anbefale alle å lese Hannes Råstams bok "Tilfellet Thomas Quick". Men kort fortalt drev Birgitta Ståhle med en form for pseudovitenskapelig, regressiv psykoterapi som tok utgangspunkt i at mennesker kan fortrengte traumatiske minner, inkludert drap de selv har utført. 39 slike drap skal altså Thomas Quick ha fortrengt! I tillegg skal han ha fortrengt drapet på to unge somaliske menn som rømte fra et asylmottak i Oslo i 1989. At begge disse to mennene senere dukket opp i andre europeiske land, i levende live, ser ikke ut til å ha dempet troen på at Quick fortalte sannheten. Dette til tross for at Thereses levninger ikke var der Quick påsto at de var, og til tross for at medisindosen hans ble økt hver gang han "var flink" og tilsto nye drap til Ståhle, og så til Penttinen, der ingen andre fikk slippe inn og høre hvordan avhørene gikk for seg.

Hvorfor har ikke serieskaperne bak Therese - jenta som forsvant intervjuet den norske avhørseksperten Asbjørn Rachlew om kvaliteten på Penttinens avhør? Rachlew ble relativt nylig brukt som ekspert av TV2 Danmark, som avslørte at nøyaktig det samme som skjedde med Quick, også skjedde med "Danmarks verste massemorder", den psykisk utviklingshemmede Erik Solbakke. Han var blant annet blitt dømt for mordbrannen på Hafnia-hotellet i København i 1975, der 35 mennesker ble drept. I TV2 Danmarks serie "Tilståelsen" viser Rachlew og de danske journalistene hvordan avhørene av Solbakke også foregikk med én og samme avhørsleder hver eneste gang, og hvordan Solbakke også der ble fôret med korrekt informasjon helt til han fikk detaljer riktig nok til å bli dømt for både mordbrannen, en rekke andre branner og drapet på en ung jente, der politiet også forfalsket dokumenter for å få falske vitneforklaringer fra Solbakkes pleieassistenter. De samme pleieassistentene sitter nå, over 30 åre etter, sjokkerte tilbake når journalistene viser dem hva de tilsynelatende skal ha sagt. Det samme skjedde også med mannen vi alle trodde var tidenes verste seriemorder, Henry Lee Lucas. Han tilsto nærmere 200 drap, men var "bare" skyldig i drapet på sin egen mor. Lucas sa til journalister fra Japan at han hadde kjørt bil til Japan og drept mennesker der. Både Quick og Lucas tilsto drap på personer som senere viste seg å være i live, noe som burde ført til at et kraftig VARSKO HER oppsto, men som snarere ble forsøkt dysset ned fordi det ikke passet med den bokstavelig talt utrolige oppklaringsrekka som Quick, Solbakke og Lucas bidro til å skape.

Historieforfalskning om norske kronprinsesser skaper harme. Historieforfalskning om psykiatriske pasienter som blir utsatt for maktmisbruk, er det visst ikke så farlig med.

Publiserte kronikker og debattinnlegg - et utvalg

Montages, 14. mai 2022 (essay): Hanekes moralistiske lærestykke - https://montages.no/2022/05/hanekes-moralistiske-laerestykke/

Utdanningsnytt, 26. april 2022 (kronikk, lang): 26. april: lærernes mørkeste dag -  https://www.utdanningsnytt.no/lars-audun-braten-skoleskyting-vold-i-skolen/26-april-laerernes-morkeste-dag/320369

Nettavisen, 15. januar 2022 (kronikk): Hvis det blir viktigere å sverte Assange enn å fortelle sannheten, har norsk presse et stort problem - https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/hvis-det-blir-viktigere-a-sverte-julian-assange-enn-a-fortelle-sannheten-har-norsk-presse-et-stort-problem/o/5-95-374351

Klassekampen, 20. desember 2021 (debattinnlegg): Hvem sportsvasker, sier du? - https://klassekampen.no/utgave/2021-12-20/debatt-hvem-sportsvasker-sier-du

Klassekampen, 12. august 2021 (debattinnlegg, svar): Handlingslammelsen - https://klassekampen.no/utgave/2021-08-12/debatt-handlingslammelsen

Klassekampen 7. august 2021 (kronikk): Ansvarsfordelingsprinsippet - https://klassekampen.no/utgave/2021-08-07/ansvarsfordelingsprinsippet

Klassekampen, 16. juni 2021 (debattinnlegg): Sett innpå Assange! - https://klassekampen.no/utgave/2021-06-16/debatt-sett-innpa-assange

Klassekampen, 26. februar 2021 (debattinnlegg): Tarrant, Crusius og økofascismen - https://klassekampen.no/utgave/2021-02-26/debatt-tarrant-crusius-og-okofascismen

Nettavisen, 25. januar 2021 (debattinnlegg): Baneheia-saken må gjenopptas - https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/baneheia-saken-ma-gjenopptas/o/5-95-167323

Klassekampen 20. oktober 2020 (debatt): Hvordan bruke karikaturer i skolen - https://klassekampen.no/utgave/2020-10-20/debatt-hvordan-bruke-karikaturer-i-skolen

Klassekampen 11. september 2020 (debatt): Gi dem medaljen - https://klassekampen.no/utgave/2020-09-11/debatt-gi-dem-medaljen

Klassekampen 25. juli 2020 (debatt): Online-ulvene - https://klassekampen.no/utgave/2020-07-25/online-ulvene

Klassekampen 6. mai 2020 (kronikk): Konspirasjon og kritikk - https://klassekampen.no/utgave/2020-05-06/konspirasjon-og-kritikk

Klassekampen august 2019 (debatt): Gamifisering av massedrap - https://klassekampen.no/utgave/2019-08-09/debatt-gamifisering-av-massedrap

Klassekampen 16. april 2019 (Med Andre Ord): Skolemassakrenes nullpunkt - https://klassekampen.no/utgave/2019-04-16/skolemassakrenes-nullpunkt

Klassekampen 5. mai 2018 (debatt): Maktkritisk true crime - https://klassekampen.no/utgave/2018-05-05/debatt-maktkritisk-true-crime

Dagbladet 22. januar 2017 (kronikk): Homeland er ikke rasistisk, men realistisk - https://www.dagbladet.no/kultur/homeland-er-ikke-rasistisk-men-realistisk/66847742

Aftenposten 26. juli 2016 (kronikk): Massakren i München: Terrorist eller "bare" massedrapsmann? - https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/5LOGK/kronikk-massakren-i-munchen-terrorist-eller-bare-massedrapsmann

Dagbladet 10. mai 2013 (kronikk): Ubehaget ingen vil ha - https://www.dagbladet.no/kultur/ubehaget-ingen-vil-ha/62771966

Klassekampen 25. februar 2011 (kronikk): Blogg er støy

Dagbladet 3. mai 2007 (kronikk): Massakre, selvmord og udødelighet - https://www.dagbladet.no/kultur/massakre-selvmord-og-udodelighet/66335915

Aftenposten 8. mars 2007 (kronikk): Pornografiens stjernestatus - https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/7dB2B/pornografiens-stjernestatus

Dagbladet 2. november 2003 (kronikk): "Kill Bill": Når volden blir gøy - https://www.dagbladet.no/kultur/kill-bill-nar-volden-blir-goy/65923941

Sirkus Orderud

Sirkus Orderud

I 2018 sendte de norske allmennkringkasterne for fjernsyn sine første såkalte true crime-serier. True crime blir ofte beskyldt for å gjøre drap til underholdning, men kan bidra med viktig samfunnskritikk når produktet enten opplyser befolkningen om nye sider ved en sak, eller kritiserer den utøvende og dømmende makt for alvorlige feil som har satt individers rettssikkerhet i fare. Hvis vi legger disse kriteriene til grunn, lyktes Bjørn Olav Jahr og TV2s «Hvem drepte Birgitte» i å utføre viktig samfunnskritikk, mens Øystein Milli og VG/NRKs «Gåten Orderud» ikke lyktes med dette.

Årsaken til at TV2 lyktes med å utføre pressens samfunnsoppdrag, er at «Hvem drepte Birgitte» informerer publikum om at den daværende etterforskningsledelsen ikke tar selvkritikk for den mangelfulle etterforskningen av sentrale mistenkte i Tengs-saken. Dette er nytt for allmennheten. I tillegg opplyser serien om hvilke metoder Kripos brukte for å manipulere Birgittes fetter til å tilstå drapet, noe store deler av Norges befolkning tydeligvis ikke var klar over. Serien er konstruktiv i sine løsningsforslag og i skarp sin kritikk av politi og påtalemyndighet, og den bruker tid på å tegne et bilde av Birgitte som et levende menneske, ikke bare som et offer.

«Gåten Orderud», på sin side, formidler ingen som helst ny informasjon om hvem som utførte drapene i kårboligen på Orderud gård. Vi blir ikke særlig godt kjent med ofrene. I tillegg presenterer ikke serien noen alternative motiver for drapene enn gårdstvisten. I motsetning til «Hvem drepte Birgitte», legger heller ikke serien om trippeldrapet særlig tyngde bak kritikken av de mulige feilene som ble begått av politiet, som mangelfull oppfølging av skokjøpet på Majorstua lille julaften 1998 eller observasjonen av en parkert bil og en kvinne på Sørumsand morgenen etter drapene. Disse potensielle feilene var på ingen måte like grove som feilene i etterforskningen av Tengs-drapet - det skal mye til i norsk sammenheng -, men NRK brukte uansett ikke tid på å kritisere politiet for disse mulige feilene.

I tillegg er grepet med å la Veronica Orderud fungere som kilde i serien, et svært tvilsomt presseetisk valg. Dersom Orderud har blitt stilt kritiske spørsmål, har hun enten ikke svart, eller svarene har blitt redigert bort. Ifølge Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, skal pressen være «kritisk i valg av kilder», men det er vanskelig å se hva Orderud tilfører serien, utover muligheten til å fortsette sin renvaskingsturné med media som mikrofonstativ. Tilsvarsretten hennes blir tilstrekkelig ivaretatt av advokatene og Tore Sandberg, som alle blir intervjuet i programmet.

Dersom true crime skal være mer enn underholdning, må seriene tilføre saken noe nyere og mer kritisk enn det «Gåten Orderud» gjør. Likevel er det positivt for pressefriheten at domstolene frigir opptak fra rettssaken og gir media tilgang til bevismateriale. Men når spørsmålet om skyld blir stående på stedet hvil, ingen troverdige alternative motiver blir belyst, og det i tillegg er lite å avsløre av maktmisbruk, blir resultatet bare «Sirkus Orderud» på nytt. Det trengte vi ikke.