«Alternative fakta» i NRK-dokumentar

Det historiske fiksjonsdramaet Atlantic Crossing jar fått mye kritikk for sin alternative historiefortelling. Dokumentarserien Therese - jenta som forsvant, derimot, har fått slippe billig unna sine alternative fakta. I og med at sistnevnte er en dokumentarserie, er det oppsiktsvekkende at fri historisk diktning i en uttalt fiksjonsfortelling kan vekke så mye mer harme enn klare faktafeil i en sjanger som stiller langt høyere krav til sannhetsgehalt.

Therese - jenta som forsvant begynner svært bra, der de to første episodene tegner et tidsbilde av Fjell i Drammen sommeren 1988, samt tar for seg de første sporene i politiets etterforskning. Her kommer det imidlertid fram at politiet muligens presset et av de viktigste vitnene - en ung kvinne som arbeidet den lokal kiosken på Fjell - til å endre forklaring om hvilken vei Therese gikk etter å ha handlet der søndag kveld 3. juli. Vitnets forklaring stemte ikke med politiets teori om hvor jenta kunne blitt bortført fra. Dette forblir likevel det siste vi hører til denne forsiktige selvkritikken fra politiets side, og senere i serien er selvkritikk påfallende fraværende. Det er imidlertid i episode 3 de virkelige problemene for seriens troverdighet oppstår. Serieskaperne bruker hele den tredje episoden på det såkalte Quick-sporet; tilståelsen og den senere domfellelsen mot mannen som den gang kalte seg Thomas Quick, men som senere har tatt tilbake sitt fødenavn Sture Bergwall.

Selvsagt må en serie om Therese Johannessen inkludere tilståelsen til Quick. Problemet oppstår når hele tredje episode vies til å framstille svenskens skyld, til tross for at han senere er blitt frifunnet for de åtte drapene han ble dømt for på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet - inkludert drapet på Therese (som aldri er blitt funnet). Quick er også utenfor mistanke for de 31 øvrige drapene han tilsto mens han var pasient på det psykiatriske sykehuset Säter. Årsaken sier episode 3 ingenting om: falske tilståelser. Fra midten av 1990-tallet og utover tilsto Quick en rekke uløste drap i Sverige og Norge, fra den forsvunne guttungen Johan Asplund i Sverige i 1980, via dobbeltdrapet på et nederlandsk ektepar i Jokkmokk til Therese, Trine Jensen og Gry Storvik i Norge. Hver eneste gang Quick tilsto et drap, ble han avhørt av kun én person: politietterforsker og avhørsleder Seppo Penttinen.

I episode 4 slipper serieskaperne til gravejournalistene Jenny Küttim, som fra 2008 bisto den avdøde svenske journalisten Hannes Råstam med å undersøke kvaliteten på avhørene av Quick og hans tilståelser, og forfatter og journalist Dan Josefsson til som motstemmer til alle påstandene fra Penttinen, aktor Christer van der Kwast og den norske etterforskeren Håkon Grøttland i episode 3. Det kritikkverdige er at serien likevel fortsetter å kryssklippe kildene som har avdekket sannheten om Quicks falske tilståelser, med Penttinen, van der Kwast og Grøttland, som fortsatt hevder at Quick har utført alle drapene han er frikjent for. Ingen av disse tre blir noen gang direkte konfrontert med sannheten, men får fortsette å sette fram alternative fakta og regelrett verbalt angripe journalistene som har avslørt dem og deres metoder. Disse journalistene, inkludert avdøde Råstam, levnes i serien ingen ære for at de fikk offeret for den største retts- og politiskandalen i Skandinavias historie frikjent fra justismord. I stedet blir de anklaget for å jage et scoop og bidra til at Thereses mor og andre pårørende aldri har fått ro. Penttinen og van der Kwast angrer ingenting, innrømmer ingenting. Mens Håkon Grøttland ved flere anledninger innrømmer uvitenhet om den såkalte terapien Quick fikk på Säter, der han i samtaler med psykolog Birgitta Ståhle fortalte om flere og flere drap. "Dette er ikke mitt gebet", sier Grøttland, men står på at Quick er skyldig. De færreste nordmenn har lest Råstams og Josefssons bøker eller husker Råstams dokumentarer for SVT i 2008. Denne ferske serien blir dermed kanskje mange nordmenns første reelle dypdykk ned i denne bisarre rettsskandalen. På grunn av seriens lemfeldige omgang med kilder som benekter sannheten og avstår fra enhver selvkritikk, blir det opp til seeren å avgjøre hvilken side som har rett. Seriens regi griper nemlig aldri inn med noen forklarende fortellerstemme som kan gi seerne harde fakta i saken. Fakta som går ut på at Penttinen ledet Quick til riktig informasjon om ofrene, inkludert den mye omtalte atopiske eksemen som Therese hadde, men som moren ikke hadde fortalt om umiddelbart etter forsvinningen, og som det dermed ikke sto noe om i de første politirapportene. Kanskje Thereses mor ikke sa noe om eksemen fordi jenta ikke hadde atopisk eksem om sommeren, men det får vi aldri vite nå. Både serien og Råstams bok presenterer i skrift avhøret der vi alle kan se hvordan Penttinen fôret Quick med informasjon helt til han fikk alle detaljer NESTEN riktig. Dette gjelder også hvordan Therese så ut (Quick mente hun var blond), hva slags klær hun hadde på seg den kvelden hun forsvant (Quick tok feil om alle klesplaggene hennes), og hvordan været var i Drammen denne julikvelden i 1988 (Quick sa det var pent vær, mens det faktisk høljregnet da Therese forsvant. Det var rekordregn).

En dokumentarserie må naturligvis tilstrebe balanse og slippe til begge sider i en sak. Men dette kravet må være forbeholdt saker der det kan være reell, saklig uenighet. Til sammenligning har NRKs klimaredaksjon ifølge Journalisten "stadfestet at menneskeskapte klimaendringer er reelle, og at NRK skal legge dette til grunn for journalistikken" om klima. NRK er altså ferdige med diskusjonen om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke, noe som er bra. Men vi må faktisk være ferdige med diskusjonen om Sture Bergwalls skyld i Therese-saken også. Maktpersoner som har bidratt til falske tilståelser kan ikke få hevde uten kritiske motspørsmål at en renvasket mann er skyldig. I siste episode (5) får vi et nytt glimt av Thomas Quick, der man igjen får inntrykk av at han like gjerne kan være skyldig som uskyldig, eller at Quick-sporet var det nærmeste politiet var å løse Therese-saken. Det var det ikke. Forklaringen til den kiosk-ansatte ungjenta på Fjell var kanskje det nærmeste politiet var å løse saken. Faktisk var politiet aldri lenger unna å løse saken enn med det falske, konstruerte seriemorder-sporet. Jeg skal ikke gå i detaljer inn på hvordan Quick kunne få sjansen til å komme med så mange falske tilståelser, jeg vil heller anbefale alle å lese Hannes Råstams bok "Tilfellet Thomas Quick". Men kort fortalt drev Birgitta Ståhle med en form for pseudovitenskapelig, regressiv psykoterapi som tok utgangspunkt i at mennesker kan fortrengte traumatiske minner, inkludert drap de selv har utført. 39 slike drap skal altså Thomas Quick ha fortrengt! I tillegg skal han ha fortrengt drapet på to unge somaliske menn som rømte fra et asylmottak i Oslo i 1989. At begge disse to mennene senere dukket opp i andre europeiske land, i levende live, ser ikke ut til å ha dempet troen på at Quick fortalte sannheten. Dette til tross for at Thereses levninger ikke var der Quick påsto at de var, og til tross for at medisindosen hans ble økt hver gang han "var flink" og tilsto nye drap til Ståhle, og så til Penttinen, der ingen andre fikk slippe inn og høre hvordan avhørene gikk for seg.

Hvorfor har ikke serieskaperne bak Therese - jenta som forsvant intervjuet den norske avhørseksperten Asbjørn Rachlew om kvaliteten på Penttinens avhør? Rachlew ble relativt nylig brukt som ekspert av TV2 Danmark, som avslørte at nøyaktig det samme som skjedde med Quick, også skjedde med "Danmarks verste massemorder", den psykisk utviklingshemmede Erik Solbakke. Han var blant annet blitt dømt for mordbrannen på Hafnia-hotellet i København i 1975, der 35 mennesker ble drept. I TV2 Danmarks serie "Tilståelsen" viser Rachlew og de danske journalistene hvordan avhørene av Solbakke også foregikk med én og samme avhørsleder hver eneste gang, og hvordan Solbakke også der ble fôret med korrekt informasjon helt til han fikk detaljer riktig nok til å bli dømt for både mordbrannen, en rekke andre branner og drapet på en ung jente, der politiet også forfalsket dokumenter for å få falske vitneforklaringer fra Solbakkes pleieassistenter. De samme pleieassistentene sitter nå, over 30 åre etter, sjokkerte tilbake når journalistene viser dem hva de tilsynelatende skal ha sagt. Det samme skjedde også med mannen vi alle trodde var tidenes verste seriemorder, Henry Lee Lucas. Han tilsto nærmere 200 drap, men var "bare" skyldig i drapet på sin egen mor. Lucas sa til journalister fra Japan at han hadde kjørt bil til Japan og drept mennesker der. Både Quick og Lucas tilsto drap på personer som senere viste seg å være i live, noe som burde ført til at et kraftig VARSKO HER oppsto, men som snarere ble forsøkt dysset ned fordi det ikke passet med den bokstavelig talt utrolige oppklaringsrekka som Quick, Solbakke og Lucas bidro til å skape.

Historieforfalskning om norske kronprinsesser skaper harme. Historieforfalskning om psykiatriske pasienter som blir utsatt for maktmisbruk, er det visst ikke så farlig med.