Diskreditering på norsk

I boka «Manifacturing Consent» fra 1988 presenterte Noam Chomsky og Edward Herman en fem-trinnmodell for hvordan mediene bidrar til å stilne kritiske røster og skape konsensus i en befolkning om viktige samfunnsemner - ofte kontroversielle. Det fjerde trinnet i modellen kalte forfatterne «flak», eller diskreditering. Ifølge Chomsky og Herman er «flak» negative responser på et mediebudskap eller et medieprodukt, for eksempel en dokumentarfilm eller en kommentarartikkel. Målet er å diskreditere enkeltpersoner eller organisasjoner som er uenige med eller bidrar til å skape tvil om dominerende antakelser om et fenomen eller en hendelse – dominerende antakelser som ifølge forfatterne er formålstjenlige for de mektigste kreftene i samfunnet, som regjeringer, etterretningstjenester eller store bedrifter.

 I år har avisa Klassekampen og den norske venstresida blitt utsatt for flere forsøk på «flak» på grunn av sterk uenighet om hva som er sannheten i flere utenrikspolitiske saker. Noe av kritikken er selvsagt legitim sett fra et demokratisk ståsted, også for Klassekampen, som ifølge Vær Varsom-plakaten 1.4 har plikt til «å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.» Likevel har tonen i kritikken vært svært usaklig og hver eneste gang tatt i bruk enten regelrette kallenavn eller grove beskyldninger uten belegg.

 

I januar skrev VGs Anders Giæver på Facebook at en reportasje av journalist Ole Øyvind Holth om den såkalte «Russiagate», Russlands påståtte påvirkning på presidentvalget i USA i 2016, viste at den såkalte «hesteskoteorien» passer på venstresidas dagsavis. Hesteskoteorien går kort fortalt ut på at ytre venstre har så mange likhetstrekk med ytre høyre at de to ofte er ett og det samme. Redaktør Mari Skurdals svar på Giævers kritikk førte til at Giæver lovet å svare i avisa, men dette svaret kom aldri. Slik sett forklarte Giæver aldri sitt verbale angrep på Klassekampen for avisas lesere, men ekkokammeret på Facebook viste at mange deler hans syn på Klassekampen og synes beskyldningen om at Klassekampen er høyreekstreme var et velplassert spark.

 

I påsken var det historiker Øystein H. Brekke som tok til Twitter for å klistre merkelappen «brunvenstre» på Bjørgulv Braanen. Dette oppsto etter Braanens lederartikkel 30. mars om internasjonal avspenning, der Braanens syn på hvorvidt uigurene blir utsatt for et folkemord ble det sentrale fokuset i den påfølgende Twitter-stormen. Igjen var det om å gjøre å plassere Klassekampen i samme bås som ytre høyre, med referanse til brunfargen som assosieres med fascisme. Klassekampen beveger seg altså i fascistisk retning, synes Brekke og hans kumpaner å mene. Det var ikke få av dem. Jeg deltok selv i meningsutvekslingen som fulgte, så det var overkjøring i antall brukere som støttet Brekke, kontra de som støttet Braanen.

I to ulike utenrikspolitiske saker, der Klassekampen på redaksjonell plass inntok klart avvikende syn i det betente stormaktsspillet, ble altså avisa og deres ansatte utsatt for diskreditering i form av brunsverting. Riktig nok har avisa i ettertid publisert saklig kritikk av denne «folkemord-gate», men på Twitter kokte det i to døgn. Brukere som forsøkte å forsvare Braanen og forklare at lederen egentlig dreide seg om å advare mot eskalering av fiendebildet mot Kina, ble også stemplet som representanter for «brunvenstre».

 

I tråden om «brunvenstre» på Twitter ble samfunnsdebattanter som John Færseth og Aage Borchgrevink rullet inn i diskusjonen med effektiv bruk av tagging. Mens dette ordskiftet utspilte seg, publiserte Trønderdebatt en kronikk av Færseth der han hevdet at deler av norsk venstreside er «sårbare for propaganda og konspirasjonsteorier» (https://www.tronderdebatt.no/er-venstresida-sarbar-for-propaganda/o/5-122-20326). Færseth, som selv har skrevet en bok om konspirasjonsteorier og er en aktiv skribent og debattant, trakk inn både Klassekampen, steigan.no, Radikal Portal og medlemmer av Rødt i sine teorier om at venstresida er enkle ofre for særlig russisk propaganda i saker som omhandler Ukraina, Syria og Aleksej Navalnij. Kronikken til Færseth tar også form av diskreditering av de nevnte aktørene ved å beskylde dem for å ukritisk ta til seg russisk statspropaganda. På Radikal Portal viser imidlertid Aslak Storaker i en anmeldelse av Færseths nyeste bok om Russland, «Fyrtårnet i øst», at også Færseth kan være omtrentlig i sin omgang med fakta, og dermed selv bidra til desinformasjon. Færseth har ifølge Storaker ikke svart på denne kritikken.

 

Sist ute var Aage Borchgrevink, som i en kronikk i Klassekampen skrev at venstresida burde være mer opptatt av å kritisere den enorme økonomiske ulikheten i Russland enn å forsvare Putins utenrikspolitikk. Etter å ha fått svar av både redaktør Mari Skurdal og tre andre, kom Borchgrevinks svar på trykk 24. april. Der bruker forfatteren ordet «konspirasjon» eller «konspirasjonsteoretiker» tre ganger om skribentene som kritiserte hans opprinnelige kronikk. Han bruker dette begrepet en gang hver om Arve Meisinget, Lars Birkelund og Ola Tunander, som alle gikk i rette med Borchgrevinks kritikk av venstresiden, som av Borchgrevink nå kalles Putin-sympatisører («Sympati for Putin»). I et svar til undertegnede på Twitter, skriver Borchgrevink at Tunander tidligere har knyttet Israel til 22. juli-terroren. Det er selvsagt et mildt sagt uheldig utsagn fra Tunander, men betyr det at han da aldri mer skal lyttes til? Fordi han tok grovt feil én gang? I så fall må dette være selve kjernen i Chomsky og Hermans begrep «flak». I dagens samfunnsdebatt er konspirasjonsteoretiker omtrent det verste du kan bli kalt. Blir du stemplet som konspirasjonsteoretiker, er du ferdig i samfunnsdebatten. Et slikt stempel er dermed svært effektivt som «flak», fordi personer som peker på mulige sammensvergelser blir diskreditert og satt i samme bås som folk som mener at koronaviruset er en bløff, at jorda er flat eller at det finnes en rase av øglemennesker som styrer verden. Slik stemples altså Tunander, Meisingset og Birkelund av Borchgrevink, slik at de kan utdefineres fra debatten.

 

Utenriks- og sikkerhetspolitikken er blant de mest uoversiktlige arenaene i dagens verden. Alle stater bedriver propaganda og desinformasjon, og det skal være pressens oppdrag å avsløre løgn, bedrag og maktmisbruk. Dermed er alle mennesker, organisasjoner og mediebedrifter sårbare for propaganda. Giæver, Færseth og Borchgrevink, derimot, mener tydeligvis at de ikke er utsatt for dette, men at de selv sitter inne med sannheten og at folk med avvikende syn farer med løgn og konspirasjonsteorier. Når Klassekampen ikke følger strømmen i svært omdiskuterte utenriks- og sikkerhetspolitiske saker, blir avisa stemplet som fascistisk, som brunbeisa. Når folk på venstresida ikke nødvendigvis aksepterer den dominerende fortellingen om krigene i Ukraina eller Syria, og årsakene til eskaleringen av konfliktene, sitter konspinoia-stempelet løst. Dette til tross for at man ikke nødvendigvis har tillit til alt som blir publisert på steigan.no eller lytter til Kari Jacquessons Syria-rapporter. For hvis man først skal stemples, så sitter stemplet der. Det er imidlertid fortsatt mange som ønsker at Klassekampen skal fortsette sine kritiske undersøkelser på uavhengig og selvstendig vis, inkludering å ta klar avstand fra opptrapping til nye sanksjoner og angrepskriger. Slik en samfunnskritisk avis skal. Slik alle aviser egentlig skal. Men som bare noen få gjør. Som Klassekampen.