Sirkus Orderud

Sirkus Orderud

I 2018 sendte de norske allmennkringkasterne for fjernsyn sine første såkalte true crime-serier. True crime blir ofte beskyldt for å gjøre drap til underholdning, men kan bidra med viktig samfunnskritikk når produktet enten opplyser befolkningen om nye sider ved en sak, eller kritiserer den utøvende og dømmende makt for alvorlige feil som har satt individers rettssikkerhet i fare. Hvis vi legger disse kriteriene til grunn, lyktes Bjørn Olav Jahr og TV2s «Hvem drepte Birgitte» i å utføre viktig samfunnskritikk, mens Øystein Milli og VG/NRKs «Gåten Orderud» ikke lyktes med dette.

Årsaken til at TV2 lyktes med å utføre pressens samfunnsoppdrag, er at «Hvem drepte Birgitte» informerer publikum om at den daværende etterforskningsledelsen ikke tar selvkritikk for den mangelfulle etterforskningen av sentrale mistenkte i Tengs-saken. Dette er nytt for allmennheten. I tillegg opplyser serien om hvilke metoder Kripos brukte for å manipulere Birgittes fetter til å tilstå drapet, noe store deler av Norges befolkning tydeligvis ikke var klar over. Serien er konstruktiv i sine løsningsforslag og i skarp sin kritikk av politi og påtalemyndighet, og den bruker tid på å tegne et bilde av Birgitte som et levende menneske, ikke bare som et offer.

«Gåten Orderud», på sin side, formidler ingen som helst ny informasjon om hvem som utførte drapene i kårboligen på Orderud gård. Vi blir ikke særlig godt kjent med ofrene. I tillegg presenterer ikke serien noen alternative motiver for drapene enn gårdstvisten. I motsetning til «Hvem drepte Birgitte», legger heller ikke serien om trippeldrapet særlig tyngde bak kritikken av de mulige feilene som ble begått av politiet, som mangelfull oppfølging av skokjøpet på Majorstua lille julaften 1998 eller observasjonen av en parkert bil og en kvinne på Sørumsand morgenen etter drapene. Disse potensielle feilene var på ingen måte like grove som feilene i etterforskningen av Tengs-drapet - det skal mye til i norsk sammenheng -, men NRK brukte uansett ikke tid på å kritisere politiet for disse mulige feilene.

I tillegg er grepet med å la Veronica Orderud fungere som kilde i serien, et svært tvilsomt presseetisk valg. Dersom Orderud har blitt stilt kritiske spørsmål, har hun enten ikke svart, eller svarene har blitt redigert bort. Ifølge Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, skal pressen være «kritisk i valg av kilder», men det er vanskelig å se hva Orderud tilfører serien, utover muligheten til å fortsette sin renvaskingsturné med media som mikrofonstativ. Tilsvarsretten hennes blir tilstrekkelig ivaretatt av advokatene og Tore Sandberg, som alle blir intervjuet i programmet.

Dersom true crime skal være mer enn underholdning, må seriene tilføre saken noe nyere og mer kritisk enn det «Gåten Orderud» gjør. Likevel er det positivt for pressefriheten at domstolene frigir opptak fra rettssaken og gir media tilgang til bevismateriale. Men når spørsmålet om skyld blir stående på stedet hvil, ingen troverdige alternative motiver blir belyst, og det i tillegg er lite å avsløre av maktmisbruk, blir resultatet bare «Sirkus Orderud» på nytt. Det trengte vi ikke.