Islamkritikeren Houellebecq

Islamkritikeren Houellebecq - debattinnlegg (uforklarlig nok) refusert av Klassekampen høsten 2015.

Det er prisverdig at Klassekampen har tatt Michel Houellebecqs roman Underkastelse så alvorlig at avisa har viet en hel debattserie til boka. Det er likevel flere perspektiver på romanen som er både underkommunisert og ignorert.

Mens SVs Bård Vegar Solhjell leser romanen som en advarsel mot å gå på akkord med den vestlige sivilisasjonens sivile og politiske prinsipper, leser KrFs Dagrun Eriksen romanen som en advarsel mot sekularisering. Dette må oppfattes som to radikalt forskjellige lesninger av romanen, og kan tyde på at særlig Eriksen legger i overkant mye av sitt eget politiske standpunkt inn i lesningen. Hele debattserien bærer samtidig preg av at Klassekampen igjen ønsketenker Michel Houellebecq lenger til venstre enn der forfatteren i realiteten befinner seg på en slik politisk akse.

Verken Shohaib Sultan eller Olav Elgvin leser boka som islamofob eller antiislamsk. Det gjør heller ikke Dagrun Eriksen. Men hvordan man kan ha lest denne boka uten å oppfatte den som en advarsel mot politisk islam, er for meg en gåte. Det som er aller mest tankevekkende og provoserende ved romanen, er for meg den alliansen Houellebecq streker opp mellom den franske venstresida og Det muslimske brorskap. Hvordan man kan ha lest hele boka uten å se dette som en kritikk av det franske Sosialistpartiet og dets allianse med politisk islam, er uforståelig. I det fiktive romanuniverset anbefaler Sosialistpartiet sine velgere å stemme på Det muslimske brorskap i andre runde av det franske presidentvalget, der Sosialistpartiets kandidat i dette fiktive scenariet har blitt tapt første valgomgang. Sosialistpartiet får ved denne alliansen beholde skattesystemet og velferdsordningene venstresiden har kjempet fram gjennom årtier med klassekamp. Det ”eneste” brorskapet krever av alliansen, er en islamisering av hele utdanningssystemet – fra barnehage til landets universiteter.

Her mener jeg kjernen til romanens samfunnskritikk ligger. Houellebecqs mannlige protagonist er enda mer enn sedvanlig hos forfatteren en tafatt, apatisk og upolitisk karakter, men det er i møtet med andre romankarakterer at kritikken av samfunnsutviklingen virkelig oppstår. Som med universitetets rektor Rediger. Hos han ligger en villet politisk makt med røtter i noen av de mer kontroversielle aspektene ved islam. At barnehager, grunnskoler, videregående skoler og universiteter skal gå på akkord med sine prinsipper om likestilling, demokrati og sekularisering, kun for å oppnå eller beholde politisk makt, er forhåpentligvis både absurd og skremmende. Dette er en kritikk av venstresiden, som ifølge forfatterens romanunivers ikke er villig til å ta noe oppgjør med politisk islams antidemokratiske aspekter, OG av islam som religion. Så kan man ta diskusjonen om islam virkelig er slik Houellebecq tegner den, og har tegnet den i andre romaner, som Plattform. Om Underkastelse ikke er direkte islamofob, så er den i hvert fall svært islamkritisk.

Det provoserende ved boka for meg som lærer, far og relativt venstreorientert borger i et demokratisk samfunn, er at Houellebecq lar Sosialistpartiet feige ut sine prinsipper om likestilling i bytte med ministerposter. Hvis man ser på de politiske realitetene i mange vestlige samfunn, er det ikke så langt unna virkeligheten av politiske partier selger ut sine prinsipper i byttet mot regjeringsmakt. Dette vet både SV, KrF og Frp mye om, men selvsagt i mindre doser enn dette fiktive franske Sosialistpartiet. Det er også skremmende for meg at det er et høyreekstremt fransk parti som forsvarer de såkalte ”vestlige” verdiene. Dette er en villet provokasjon fra Houellebecq.

Det andre skremmende perspektivet med romanen, er at franske jøder emigrerer til Israel da resultatet av den første valgrunden begynner å bli kjent. Dette perspektivet på romanen er underkommunisert i debattserien til Klassekampen. I romanen er det uvisst hvilket av de to partiene de franske jødene rømmer fra: Nasjonal Front eller Det muslimske brorskap. Romanens logikk er uansett at den religionsfriheten Dagrun Eriksen mener romanen framelsker, skaper et samfunn der enkelte religioner ikke lenger er tillatt eller ønskelig. Hvis ikke dette er religionskritikk, og implisitt en islamkritikk, er det vanskelig å forstå at vi har lest samme roman.