Bestialsk underholdning

I Dexter henretter tittelrollen mordere for egen hånd, mens agentene i Criminal Minds jager nye seriemordere hver uke. Bør vi avfeie disse kulturelle representasjonene av voldelig ondskap som uproblematisk fiksjon, eller er de eksempler på at publikums økende toleranse for amoralsk underholdning er et sykdomstegn for kulturen vår?

I CBS’ serie Criminal Minds møter vi et team av briljante etterforskere ved FBIs Behavioral Analysis Unit (BAU), som hver uke får en ny sak å løse. I hver eneste episode får vi oppleve de mest ekstreme kriminelle handlinger. Lista over ondskapen er lang, og den ene ugjerningen mer grusom enn den neste. Svært mange av drapene i serien er motivert av seksuell sadisme, og seksualisert vold mot kvinner er en stadig tilbakevendende innholdsfaktor. Barn har også flere ganger vært blant ofrene i de til nå seks sesongene vi har sett på norsk fjernsyn.

Seriens tittel spiller i første rekke på de psykologiske tankemønstrene som preger de onde sinnene til morderne BAU jakter på, men tittelen har dobbel klangbunn; den alluderer også til etterforskernes evner til å sette seg inn i de samme mordernes perverse og sadistiske tankegang. BAUs medlemmer kan nemlig i løpet av en flytur med FBIs jet gi det lokale politiet en fullendt psykologisk profil på seriemorderen som står bak drapene som skal oppklares.

Criminal Minds er kriminalfiksjon som faller utenfor strukturalisten Tzvetan Todorovs gamle typologi over emnet; dette er verken «whodunnit», thriller eller «suspense». Forbrytelsene i serien er så rå, spektakulære og brutale at den tar fiktiv vold på tv til et helt nytt nivå. Vi har hatt kriminalserier og detektimen på fjernsyn i årevis, men ingenting måler seg med graden av råskap som skildres i denne serien. En annen årsak til at seriens representerer noe nytt, er at kriminalgenrens sedvanlige invitasjon til å la publikum delta i oppklaringen av forbrytelsen faller bort, fordi spenningen i serien aldri dreier seg om hvem morderen er, men alltid om når og hvordan etterforskerne klarer å stoppe ham.

Criminal Minds skiller seg også fra andre kriminalserier ved å fokusere mer på forbryteren og hans psykologi og fremgangsmåte – hans modus operandi – enn på selve forbrytelsene, som aldri blir visuelt skildret. Slik sett slår ikke serien et slag for den grafiske volden vi ser i filmer som Saw- eller Hostel-filmene, som betegnes som torturporno eller «gorno» fordi de ekstreme og svært detaljerte voldsscenene er det eneste som holder filmenes eller tynne narrative struktur sammen. Volden er kort sagt det eneste nye disse filmene har å tilby. Denne mangelen på visualisert vold er både en styrke og en svakhet ved Criminal Minds: Serien spiller ikke på det infame ønsket mange seere har om å se vold utført gjennom realistiske, visuelle effekter. Men ved å gjøre volden usynlig, tilføres samtidig serien et element av noe ufarlig; en glatt overflate som ikke penetrerer dypt nok inn i ondskapen den selv tematiserer.

For det er noe som skurrer ved Criminal Minds: Episodene er så estetisk polerte og teknisk velproduserte at de står i grell kontrast til bestialiteten som skildres. I tillegg opererer serieskaper Jeff Davis med en rollefigur som fungerer som en såkalt «comic relief» (komisk lindring): Datanerden Garcias seksuelt ladete verbale kommunikasjon med kjekkasen Morgan skaper stadige lattersalver og avslappende avbrekk fra all grusomheten. Vi får slappe av og le, og dette grepet avvæpner alvoret. Serien blir slik svært lett å se på, og representerer ingen reell motstand mot sin ondskapsrelaterte tematikk. Vi inviteres kun til å bli underholdt.

Episodene i Criminal Minds varer i drøye førti minutter, og i denne spilletiden finner vi også et av de problematiske aspektene ved serien. Etterforskning og saksgang går rett og slett altfor raskt, og episodene gir et svært overfladisk bilde av en så omfattende etterforskning som slike saker krever. De fleste seriemordere har tross alt holdt på i mange år – gjerne tiår –, og seriens mange intertekstuelle referanser til virkelighetens seriemordere blir ikke annet enn ren namedropping. Dette står i kontrast til etterforskningen i HBO-serien The Wire, der politiets systematiske arbeid på en sak konkluderes mot slutten av hver sesong – tretten timeslange episoder.

Når det gjelder Criminal Minds, kan vi trygt fastslå at det det gode alltid seirer til slutt, noe som er i tråd med det amerikanske underholdningsfjernsynets ånd. Episodene ender så å si alltid med en oppklaring. Seriemorderen blir enten arrestert eller drept når han motsetter seg pågripelse. Publikum kan dermed lene seg tilbake i trygghet om at de er sikre fra all verdens ondskap, så lenge vi har så dyktige etterforskere som i BAU. Justisen og rettskaffenheten gjenopprettes, og ingen mordere går fri.

Rettskafne er også drapene til Dexter Morgan, protagonisten i Showtimes nå seks sesonger lange serie Dexter. Og det er nettopp det at mordene han begår er forankret i en slags pervers rettferdighet, som gjør serien så moralsk ambivalent. Dexter er nemlig en kompulsiv morder; en type drapsmann etterforskerne i Criminal Minds jager hver uke. Dexter ble utsatt for en traumatisk opplevelse i sin tidlige barndom, da han og storebroren ble vitner til at deres mor ble drept med motorsag. Han ble så adoptert av politimannen Harry Morgan, som tidlig oppdaget av Dexter hadde både sadistiske og sosiopatiske trekk. Harry forsto at Dexters morderiske sinn unngåelig ville utvikle seg til å ønske å drepe mennesker, så han hjalp adoptivsønnen med å utvikle en metode – Harrys kode – for å finne ofre som fortjener å dø.

Dexter arbeider som kriminaltekniker, såkalt blodsølekspert, i Miami-politiet, noe som gir ham tilgang til det materialet han trenger for å finne ofrene sine: Mordere som av ulike årsaker unnslapp lovens lange arm. Dexter kartlegger sine ofres hverdag, oppsøker dem, kidnapper dem og dreper dem – før han parterer likene og dumper dem utenfor Miamis kyst. Dexter gjenoppretter altså justisen systemet ikke makter å skape, og selv i sesong 2, da han er nære å bli avslørt som «The Bay Harbor Butcher», inviteres publikum til å håpe på at han ikke blir tatt.

Det nye med Dexter er selvfølgelig ikke at seerne får bevitne en fiktiv fortelling der en seriemorder er subjekt og protagonist. Dette har vi opplevd utallige ganger tidligere, på film i titler som Michael Powells banebrytende Peeping Tom (1960), Willliam Lustigs Maniac (1980) og John McNaughtons Henry: Portrait of a serial Killer (1986). Men disse filmene var ubehagelige og bød på motstand mot å leve oss inn og føle empati med protagonistene. Protagonistene i disse nevnte filmene er som morderne Dexter og BAU-medlemmene jakter på. Det nye, og bekymringsfulle, med Dexter, er at serieskaperne lykkes med å skape sympati og empati med seriemorderen. Fordi Harrys kode legger vekt på at Dexter aldri må avsløre seg som sosiopat, har han lært å tilpasse seg ulike typer miljøer. Han er en kameleon som aldri avslører sine innerste tanker, selv da han får en mulig drapspartner i den noe miljøskadde advokaten Miguel i sesong 3. Dexter fremstår som mild og sympatisk, og sammen med den latente rettskaffenheten som ligger bak drapene hans, innbyr serieskaperne til å bygge denne fiktive morderen som en sann helt.

Er det moralske prinsippet om å straffe drap med drap virkelig et naturlig instinkt som holdes fanget av vår impulskontroll eller samvittighetsfulle sosialisering? Ønsker vi alle egentlig å se mordere drept? Mye kan tyde på det: Dexter har blitt en svært populær serie, men dens fiktive premiss er mildt sagt etisk problematisk. Seriens narrativ og karakterskildringer bygger nemlig i stor grad på en empatisk pakt mellom den patologiske morderen og den ikke-voldelige seeren. I tillegg behøver altså Dexter den voldelige utløsningen for å fungere som samfunnsborger, og han behøver den på nytt og på nytt. Han har bare skapt sitt ritual og sin metode for å holde sin egen monstrøse psyke fanget. Dexter er ingen Hannibal Lecter eller «Jigsaw» fra Saw-filmene, men uten Harrys kode kunne han fort blitt akkurat det. Hadde vi likt ham like godt da? Ville det i det hele tatt vært mulig å lage en tv-serie om en seriemorder ingen vil føle noe sympati for. Jean-Luc Godard har uttalt at han ønsket å lage en film om en ansatt i en tysk konsentrasjonsleir, for å skildre det mekaniske, det arbeidslivsmessige, ved denne ansattes daglige arbeid. Filmen ble aldri realisert. Den ville sannsynligvis vært uspiselig for de fleste.

Glorifiseringen og genierklæringen av Dexter speiler tendensen til dyrking av artifisielle fenomener i dagens samfunn – en tendens populariteten til dataspill og realityshows på tvers av aldersgrupper vitner om. Interessen for denne formen for falske bilder av vold på film, marsjerer i takt med den kikkeraktige mentaliteten som preger medieforbrukeres fascinasjon for kjente menneskers privatliv – enten det gjelder Hollywood-stjerner eller norske «realitykjendiser». Dette moderne mediefenomenet speiler flukten fra det betraktende menneskets egen virkelighet, og representerer dermed en forherligelse av uvirkeligheten – en dyrking av det falske og livsfjerne. Representasjonen av Dexter som seriemorder tangerer tendensen i dagens populærkultur til å opphøye morderiske rollefigurer til status av noble genier. I Norge i dag ønsker «alle» som betyr noe i samfunnslivet å skrive krimromaner, gjerne om de verst tenkelige forbrytelser. En av årsakene til det, er nok at det selger så godt. Ønsker folk å lese Harry Hole-romaner fordi de liker Harry Hole, eller for å lese om hans evne til å lese forferdelige forbrytelser?

Problematikken ved å vise underholdende vold på tv, eller skrive om den i underholdningslitteratur fritt for enhver litterær kvalitet og tematisk friksjon, er ikke et spørsmål om graden av det grafiske man kan skildre volden med, eller de forulempede eller heroiske rollefigurenes mulighet til å oppnå hevn over sine fiender – eller rettferdighet overfor fiender av samfunnet. I regissøren Michael Hanekes ånd må vold på film og tv heller være et spørsmål om det moralske ved at vold kan være underholdende overhodet. Det er derfor vold enten bør skildres slik at publikums følelser vendes fra fascinasjon til avsky, eller som et filosofisk spørsmål som løftes ut av en underholdningsramme og inn i en intellektuelt utfordrende, kompleks og problematiserende sammenheng. Slik Haneke har gjort med sine filmer Bennys video (1992) og Funny Games (1997), eller i essayet Violence as Catharsis.

I denne sammenhengen blir det utilstrekkelig at hver episode av Criminal Minds åpner og slutter med et dyptloddende sitat fra virkelighetens filosofer, forfattere eller statsledere; sitater som skal sette episodens drap inn i en filosofisk ramme. Det at rettferdigheten alltid seirer til slutt, bidrar til å redusere Dexter og Criminal Minds til apparaturer for indoktrinerende populærkultur i demokratiets og rettsstatens gode navn. I Criminal Minds tar FBI aldri feil, og slik bidrar serien til å konsolidere alliansen mellom den lovlydige borger og staten som beskytter med den ene hånden, og overvåker og straffer med den andre. Dexter, på sin side, fremstår som et forsvar for den statlige institusjonen dødsstraff.

Både Dexter og Criminal Minds har potensial til å bli alvorlige utforskninger av menneskenes bestialitet og etterforskningen av denne ondskapen, men serieskaperne velger heller å gjøre fiksjonene til glatt og lett underholdning. Slik kan vi som seere med Seymour Chatmans ord fortsatt more oss selv til døde. Som all kontroversiell fiksjon, må tv-seriene tilfredsstille samtidens økte toleranse for hvor ondskapsfull og bestialsk underholdning kan bli uten å tippe over i kvalmende ubehag. Men er det ikke ubehaget og friksjonen vi trenger for virkelig å kontemplere over voldens og sadismens natur? Vi trenger å se og føle lidelsen ofrene påføres, og vi trenger å tvinges til å reflektere over denne lidelsen i etterkant – ikke bare å sitte og håpe på at Dexter ikke blir tatt, slik at vi kan nyte spenningen i nok en sesong. Vi trenger alt dette for å se og føle konsekvensene av vold, og dermed forhindre at vold i mediene forteller oss at vold er uvirkelig. Vi trenger ikke å føle likegyldighet i møte med fiktive representasjoner av den grusomste brutalitet. Spørsmålet er om vi trenger slike representasjoner i det hele tatt.