22. juli: Norge var ikke målet

22. juli: Norge var ikke målet

Hvis vi fortsetter å late som om terrorangrepet 22. juli var et angrep på Norge og ”oss alle”, forspiller vi muligheten til å gravlegge det rasistiske debattklimaet og fremmedhatet som gjorde angrepet ”nødvendig” i gjerningsmannens hode.

Terrorangrepet mot regjeringskvartalet og massakren på AUFs sommerleir på Utøya har uten tvil fått frem det beste ved norske politikere og det norske samfunnet. Samtidig har de enorme menneskelige lidelsene og den store sorgen gjort at behovet for å stå samlet er så sterkt at de fleste som uttaler seg i saken, ikke ser hva dette bør handle om. Utsagnet om at terroren 22. juli var et angrep på Norge og ”oss alle”, er nemlig blitt hamret inn så mange ganger at det er blitt vedtatt som en sannhet. Det er naturligvis sant at så å si alle som bor i Norge er sterkt berørt av angrepet, føler avsky for gjerningsmannen og har sympati for de pårørende. I den forstand er vi alle rammet. Men det var ikke ”oss alle” gjerningsmannen angrep. Han angrep ikke 17. mai-toget, Oslo City eller semesterstart ved Universitetet i Oslo. Gjerningsmannen sier selv at AUF og Arbeiderpartiet var målet. Under det første fengslingsmøtet, 25. juli, sa han at partiet har sveket landet og at han ville ”strupe” rekrutteringen til partiet. Det var altså Ap og Aps ungdom, partiets fremtid, som var målet for angrepet, ikke nasjonen Norge. Det er som Eskil Pedersen vantro svarte en journalist lørdag morgen: ”Vi var målet. Det var VI som ble angrepet!”

Det faktum som ingen vil snakke om etter det nasjonale traumet vi er blitt påført, er at det finnes titusener, ja kanskje hundretusener, av nordmenn som deler gjerningsmannens holdninger til muslimer og det multikulturelle samfunnet. Jeg vil gå så langt som å hevde at mange av meningene hans er ”mainstream”. Én ting er at vi har nettdebatter, der avisene i praksis har sluttet å anerkjenne rasismeparagrafen. Norske medier har også i lengre tid gitt spalteplass til folk som brødrene Anfindsen, som er gjerningsmannens ideologiske våpenbrødre – med doktorgrad. Gjerningsmannen takker i et innlegg på document.no Hans Rustad, som i lang tid spredde sin ”islamkritikk” i Klassekampen og andre medier, før han trakk seg tilbake til sitt eget nettbaserte hjertebarn. I tillegg har vi, i likhet med flere andre land i Europa, vårt eget høyreekstreme parti, som ved forrige stortingsvalg ble landets nest største. I etterkant av angrepene har det oppstått en viktig prinsipiell debatt om ytringsfriheten. Klassekampen, Morgenbladet og Aftenposten har alle trykket innlegg og intervjuer av seriøse samfunnsaktører som har ulike meninger om vi nå må se på hvilket ansvar som fører med friheten, og hvordan man kan trekke opp grenser mellom ytringsfrihet på den ene siden og hatefulle ytringer og rasisme på den andre. Noe av problemet med argumentasjonen til de som ikke ønsker noen begrensninger på ytringsfriheten (se Høyres Michael Tetzschner i Aftenposten, samt redaktør Magne Lerø og kunstsamler Christian Bjelland i samme avis), er at de uttrykker en form for ytringsekstremisme som fokuserer mer på å angripe de som maner til besinnelse, enn til å påpeke at enkelte ytringer ikke er ønskelige.

Det er, som debattantene Arne Johan Vetlesen, Thomas Hylland Eriksen, Sindre Bangstad og Bushra Ishaq mener, forskjell mellom ord og handling, men forskjellen er ikke så stor som noen vil ha det til. Uten hatefulle ytringer, blir det sjelden hatefulle handlinger. En kronikk som den til FrPs Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen i Aftenposten i fjor, er i sin retorikk svært lik retorikken til gjerningsmannen bak Utøya-massakren. De er meningsfeller, og uten politisk ryggdekning ville det vært vanskelig for gjerningsmannen å gjennoføre angrepet. Han så aldri for seg å bli mottatt som en helt av det norske folket, slik noen ser ut til å mene. Hans angrep er et angrep for fremtiden, og vi kan ikke være skråsikre på at hans meninger og hans ideologi ikke vil vinne til slutt. Det er i hvert fall svært mange som deler holdningene hans. Den store forskjellen er selvfølgelig at disse titusener av fremmedfiendtlige nordmenn ikke ønsker å massakrere norsk ungdom eller å sprenge bomber i hovedstaden. Dette er ikke noe forsøk på å påstå at vanlige mennesker er i stand til å gjøre noe slikt. Nei, deres menneskeforakt begrenser seg til anonyme innlegg i opphetede nettdebatter, verbale tirader mot muslimer, utenlandske tiggere og asylsøkere som, med en ledende politiker på høyresidens ord, ”voldtar norske jenter uten grunn”. Men vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi beroliger oss selv med at gjerningsmannen er gal. Dette påpeker også den danske forfatteren Carsten Jensen i et intervju med Klassekampen kort tid etter massakren. Det er ingenting som tyder på at gjerningsmannen var sinnssyk i gjerningsøyeblikket eller lider av en langvarig psykose. Han var heller ikke, i motsetning til samtlige unge menn som de siste tiårene har utført skolemassakrer, drevet av et selvmordsønske. Tvert imot, han skriver selv at rettssaken er en ypperlig anledning til å spre hans ideologi. Problemet er at mye av ideologien hans, minus volden, allerede er stueren i Norge og blir fremført i politiske debatter av partiet som drapsmannen selv var medlem av i flere år. Det kommer til å bli veldig lett å ta avstand fra antimuslimske holdninger nå, men om vi ikke forandrer oss nå, vil hverdagsrasismen i Norge igjen blomstre.

Det er nettopp derfor norske medier og norske politikere må ta ansvar. FrP må ikke få bruke denne saken til å slå politisk mynt på kravet om strengere straff for gjerningsmannen, slik Per Sandberg allerede delvis har gjort i Morgenbladet, om enn på en uvanlig besinnet måte. Partiet må tas på likhetene i deres og gjerningsmannens retorikk om muslimer. Hvis vi virkelig vil møte gjerningsmannens vold og terror med ”mer demokrati”, må vi våge å ta et oppgjør med det fremmedfiendtlige og hatske debattklimaet som har oppstått om muslimer i landet etter 9/11. Nå har vi fått vårt eget 9/11. Forskjellen er at AUF og Ap ble angrepet innenfra – av en av våre egne. At angrepet ble utført av en hvit nordmann, bør likevel ikke overraske noen.

Faktum er, igjen, at de verste drapene og største massakrene så å si alltid utføres av Den Hvite Mannen. USAs og Storbritannias seriemordere. Timothy McVeigh og Terry Nichols´bombe i Oklahoma City i 1995. Skolemassakre i USA, Tyskland, Canada og Finland. Hitler. Stalin. I Norge: Nynazisten Kyviks bombe mot 1. maitoget 1979. Jahr og Kvislers drap på Benjamin Hermansen. Jan Helge Andersens barnevoldtekter og dobbeltdrap i Baneheia. Mishandlingen av og drapet på Christoffer Kihle Gjerstad. Utlendinger er ifølge politiet overrepresentert på statistikken over overfallsvoldtekter. Det er forferdelig at slike voldtekter i det hele tatt forekommer, men denne statistikken får langt mer medieoppmerksomhet enn de mange norske mennene som dreper, voldtar og banker kvinnene sine på hjemmebane. Det er fordi oppslag om de "fremmedes" overgrep selger, og det selger fordi det bekrefter fordommene og rasismen i store deler av den norske befolkningen. Hvis vi virkelig vil ta et oppgjør med rasismen og fremmedfrykten, må FrP isoleres politisk og norske medier må slutte å trykke innlegg og dekker saker på måter som sprer hat, løgn og frykt.

Med FrPs fremgang har ikke de andre politiske partiene våget å ta sterk nok avstand fra holdningene som mange nordmenn dessverre deler med representantene fra FrP. Det er nå vi har en sjanse til å si klart ifra om at vi ikke tolererer intoleranse, rasisme og hat mot folkegrupper bare fordi de ikke er min og din folkegruppe. Når det gjelder debattklima, bør Norge lære av Sverige, ikke av Danmark. Svenske medier har lært seg ikke å slippe til ekstremister. Det er en styrke for ytringsfriheten, ikke en svakhet. Det multikulturelle samfunnet har kommet for å bli, noe AUFs medlemsmasse beviser. Det er ikke noe problematisk med det, slik noen forsøker å etablere som en sannhet. La oss håpe at de som overlevde kan vise vei og forandre det norske samfunnet, slik at det som skjedde på Utøya aldri kan skje igjen.