Amerikansk barnevern og en dum radiostemme

I NRK P2s morgenkåseri mandag denne uka raljerte Queendom-medlemmet og artisten Asta Busingye Lydersen over det amerikanske barnevernet, etter at en nær venn av henne hadde fått denne institusjonen på nakken etter skjødesløs omsorgssvikt av sin egen datter.

Lydersen brukte sin verdifulle taletid på radioen sin å harsellere over hvor dårlig jobb det amerikanske barnevernet hadde gjort i denne saken, som utspilte seg slik: En norsk mann bosatt i USA skulle ta med det syke småbarnet sitt til legevakta, men storesøster på 6 år nektet å være med. Mannen, som på dette tidspunktet var alene med barna, valgte å la datteren være alene hjemme. Forskrekket ble han, da han oppdaget køen på legevakta. Etter å ha forklart situasonen, ba han derfor ærbødigst om å få komme først i køen. Det fikk han, men da han skulle betale kunne de ansatte ved legevakta opplyse om at han var blitt meldt til barnevernet for grov omsorgssvikt. Resultatet: en rekke uanmeldte besøk fra barnevernet de nærmeste år, og mannen og hans kone kan ikke arbeide med barn i mange år. Hårreisende, mente Lydersen; en parodi på et barnevern.

Men hvorfor det? Hva er barnevernets oppgave, om ikke å beskytte barn fra omsorgssvikt og overgrep fra egne foreldre? Denne mannen lot en 6 år gammel jente være alene i en leilighet i en stor amerikansk by, og samme hvor moden hun er for alderen, er dette barnet altfor ungt til å være alene hjemme, selv for en kortere tid. Hva om det ble brann, innbrudd, hva om hun falt og skadet seg? Hun skulle se på tv, men hva om hun ikke gadd dette mer og bestemte seg for å utforske deler av leiligheten som vanligvis er forbudt område for henne, områder der hun kan skade seg? De fleste ulykker skjer som kjent i hjemmet, og hvis du ikke klarer å få med deg ditt eget barn på legevakta og viser en så stor ettergivenhet og mangel på dømmekraft, er det helt på sin plass med en ripe i forelderlakken.

Håper Asta Busingye Lydersen bruker sin stemme til å fremme en mer verdig sak i fremtidens kåserier. Samtidig brakte hun en sin egen store uvitenhet og sin egen skjødesløse holdning for dagen, noe hun for så vidt skal ha takk for.

En ganske pussig film

Søndag var jeg på kino og så Hans Petter Molands nye film "En ganske snill mann". Denne mildt sagt kjedelige tittelen handler om nettopp det; svenske Stellan Skarsgård portretterer eks-fangen Ulrik som en mann med mange gode egenskaper, og en mann som ikke tar ordet "nei" i sin munn hvis det kommer forespørsler fra kvinner i nød. En slik tittel innbyr naturlig nok til mange parodier og mer eller mindre artige titler på anmeldelser: "En ganske god film" må vel være min tittel som kan oppsummere denne underfundige, underspilte og på ingen måte undervurderte filmen. Etter å ha tilbrakt knappe to timer i et sosialrealistisk, smådeprimert østkant-Oslo med grå rollefigurer og lite solskinn er min dom snarere at filmen er en smule overvurdert.

Stellan Skarsgård gjør ikke overraskende en god figur i hovedrollen. Ulrik har sonet 12 år for drap, og kommer ut til et samfunn der det verken er noe stort problem å få seg bolig, jobb eller nye kriminelle oppdrag - hvis det er ønskelig. Filmens styrke er, sammen med Skarsgårds sammenknytte og ordknappe antiheltskildring, dens overrumplende og avvæpnende humor. Filmen inneholder blant annet noen sexscener som avsminker de ofte forførerisk romantiske sexscenene i underholdningsfilm. Mange replikker sitter også som støpt, i fremste rekke de mellom gode Bjørn Floberg og Gard B. Eidsvold som patetiske småkriminelle. Aksel Hennies birolle som våpenselgende same med rakfisksushi på menyen i sin bigeskjeft og Bjørn Sundquists skildring av en prinsippridende bilmekaniker med hjerteproblemer fungerer mindre godt, mens alltid gode Kjersti Holmen også bringer smilene til våre munner.

Filmens problem er likevel koblingen mellom kriminalitet og humor. Quentin Tarantinos verdirelativistiske holdninger til filmvold skal visst kopieres over hele linja om dagen. Ulrik er faktisk en morder, og han tyr til vold ved flere anledninger i filmen - uten at dette nødvendigvis blir motivert ut fra verken rollefigurens psykologi eller handlingen i filmen. Slutten er, i så måte, et stort antiklimaks.