«Å føre en aktiv mediepolitikk som sikrer et mangfold av ansvarlige redaktørstyrte medier, er noe av det viktigste myndighetene kan gjøre for å motvirke falske nyheter, desinformasjon og feilinformasjon (...) Behovet for at det finnes medier som lever opp til sine idealer, er større enn noen gang».
Disse honnørordene kan vi lese i Ytringsfrihetskommisjonens utredning NOU 2022:9, med tittelen «En åpen og opplyst offentlig samtale». Denne tittelen speiler på sin side ordlyden i den norske Grunnlovens paragraf 100, som sikrer nordmenn ytringsfrihet. At de redaksjonelle mediene gir et uvurderlig bidrag til å avsløre konspirasjonsteorier, avdekke desinformasjon og faktasjekke det offentlige ordskiftet, er også noe som stadig gjentas av våre ledende politikere og ikke minst av pressefolk selv. Dette gjentok også leder av stiftelsen Tinius og leder av Ytringsfrihetskommisjonen Kjersti Løken Stavrum i NRK P2s Helgemorgen 11. august.
De samme personene sier også ofte at befolkningens tillit til de redaktørstyrte mediene må være stor. La oss med én gang slå fast at essensen i dette både er sant og viktig i et demokrati. Det er mange konspirasjonsteorier i de sosiale mediene, som ikke er redaktørstyrte, og der brukeren selv er sin egen redaktør. Det kan være mye desinformasjon i de alternative mediene, som gjerne har en annen politisk agenda enn de redaktørstyrte mediene, og som heller ikke er medlemmer av Norsk Presseforbund eller bundet av Vær Varsom-plakatens etiske reglement.
De fleste nordmenn er nok klare over dette, og vil derfor ofte ta det de leser eller ser i sosiale og alternative medier med en klype salt, om de i det hele tatt oppsøker slike kilder for å få nyheter og informasjon. Hvis noen går fem på, har vi Faktisk.no som kan avsløre manglende sannhetsgehalt i en post på X eller i en Document-artikkel, men som sjelden faktasjekker artikler i mediene som eier Faktisk. Dermed er det – faktisk – et større problem når de redaktørstyrte mediene selv bidrar til å spre konspirasjonsteorier og desinformasjon, og med vilje overser mulige forklaringer på et fenomen fordi det ikke passer inn i det offisielle narrativet eller virker for konspiratorisk til å være sant.
Dessverre er det likevel slik at de redaktørstyrte mediene ikke alltid motvirker konspirativ tenkning. Noen ganger sprer disse mediene konspirasjonsteorier selv. Under årets OL i Paris har flere publikasjoner i den norske pressefloraen spredd en konspirasjonsteori knyttet til deltakelsen til to boksere i kvinneklassen. Før OL ble det nemlig klart at algeriske Imane Khelif og Lin Yu-ting fra Taiwan, skulle få delta i kvinneklasser i OL til tross for at de i 2023 ble utestengt fra VM i regi av Det internasjonale bokseforbundet (IBA). Årsaken til at de ble utestengt, er at de etter å ha blitt testet, viste seg å ha XY kromosom, som er det mannlige kromosomet og som diskvalifiserer dem fra deltakelse i kvinneboksing. IBA er ledet av russiske Umar Kremlev. Deltakelsen til Khelif og Lin i kvinneklassen har møtt stor motstand i sosiale medier, der engasjementet for en trygg og rettferdig kvinneidrett har blitt formidlet gjennom emneknagger som #SaveWomensSport og #XX. Mange av de redaktørstyrte mediene i Norge, ser imidlertid ut til å støtte at Khelif og Lin får delta i kvinneboksing, der begge til slutt endte opp med gullmedalje i sine vektklasser. For å undergrave verdien av testene som IBA har utført, som ble gjort i et CAS-laboratorium, formidlet av forbundets greske lege Ioannis Filippatos og hvis resultater forbundet sendte til IOC allerede i mai 2023, har flere norske medier formidlet en konspirasjonsteori: at Khelif ble testet fordi hun beseiret en russisk bokser i semifinalen i VM 2023, at testene hemmeligholdes (fordi de er falske eller kanskje ikke finnes?) med vilje og at det hele er iscenesatt av Putin-vennen Kremlev, eller til og med av Putin selv.
Under tittelen «Blodtåke i bokseringen» skrev Dagens Næringslivs politiske redaktør Frithjof Jacobsen 9. august: «Verden trodde OL lot menn slå kvinner helseløse i bokseringen for å tekkes woke. Var det hele en russisk påvirkningsoperasjon»? Før det hadde allerede Dagbladets Esten O. Sæther skrevet: «Poenget var bare at midt i Ukraina krigen og oppgjøret mot Vestens påståtte «moralske forfall», passet det perfekt for en Putin-styrt boksesport å straffe det som kunne se ut som en kjønnsforvirret idrett. Dette var altså ikke en relevant bekymring for rettferdig konkurranse i sportens kvinneklasser, men tvers igjennom en politisk kampanje».
Spaltist i Nationen, Audun Skjærvøy, fulgte lydig opp 11. august med følgende ingress i sin kommentar «Putins propagandasiger i Paris»: «Russland fekk ikkje ta del i Dei olympiske leikane i Paris. Likevel har Vladimir Putin kunna hanka inn ein siger utanfor bokseringen ved hjelp av ein lydig, hardtslåande medhjelpar og eit hylekor i dei sosiale media». Før publiseringen av disse kommentatorenes velkoordinerte konspirasjonsteori, lot NRKs kommentator Aleksander Schau edder og galle gjalle over alle som hadde våget å gjengi resultatet av dokumenterte tester av et offisielt idrettsforbund, støttet oppunder av den italienske bokseren Angela Carinis gråt etter å ha trukket seg etter kampen mot Khelif etter 46 sekunder. Det var ikke måte på hvor grusomme mennesker de som sto opp for en trygg og rettferdig bokseidrett for det store flertallet av kvinner, var. «Ekle», «schtøgge» og «avskjær» ble nevnt, uten at NRK tillot tilsvar eller har unnskyldt æreskjellingen i etterkant.
Dagens Næringsliv, Dagbladet og Nationen har altså alle publisert udokumenterbare påstander om en Putin-styrt konspirasjon for å ødelegge oppslutningen om kvinnenes boksekonkurranse i Paris-OL. At Ytringsfrihetskommisjonens honnørord om at redaktørstyrte medier «lever opp til sine idealer», faller dermed i grus i disse påfallende like kommentarartiklene av pressens beste menn. For det finnes ingen dokumentasjon på at Putin dikterer det Umar Kremlev foretar seg. Det finnes ingen bevis på at testene av Khelif og Lin ikke er ekte eller ikke eksisterer. IBA holdt selv en pressekonferanse under OL der sjefslegen la fram sin versjon av sakskomplekset. Denne pressekonferansen har ikke de samme norske mediene referert fra. Ei heller har disse mediene informert om at Lin og Khelif valgte å ikke anke utestengelsen fra VM og IBA. Hvis testresultatene som viste mannlige kromosomer ikke er riktige, ville vel utøverne anket en slik urett? Dette har de nevnte avisene ikke reflektert over. Ei heller har de fortalt om at en slik anke ville tvunget fram en åpenhet om testresultatene, mens utøverne nå kan nekte IBA å publisere dem. IOC, på sin side, har ikke villet teste de to bokserne. Lørdag 10. august sa IOC-president Thomas Bach i en egen pressekonferanse at det ikke finnes tester som kan bevise om noen er kvinne eller mann. Alle som har kjennskap til en hvilken som helst kriminalsak, vet at dette er både usant og absurd.
Jeg er blant dem som kan finne på å tro at konspirasjonsteorier kan være sanne. Ikke de spinnville konspirasjonene om at jorda er flat, at Holocaust ikke fant sted eller at det finnes øglemennesker som styrer verden. Men at mektige personer i hemmelighet kan utføre kriminelle handlinger og holde dem hemmelige, det kan jeg tro på. Hvis de virker troverdige. Men for at en sammensvergelse som denne påståtte Putin-styrte operasjonen mot kvinneboksing skal være sann, må svært mange personer være involvert i den. Dette inkluderer den greske sjefslegen, som offisielt har gått god for testresultatene, og den italienske bokseren som ga seg etter 46 sekunder, gråt, nektet å ta Khelif i hånden og slik fyrte opp engasjementet i sosiale medier enda mer. At dette svekker troverdigheten i teorien, har ikke de nevnte mediene formidlet til leserne. Men så lenge norske medier kan gi Putin skylden for noe som opprører mange, er det som om kravene til bevis forsvinner som dugg for sola. All kritisk sans svinner hen, og pressens idealer om sannhetssøken kastes over bord. Det samme skjedde etter sabotasjen mot de russiske gassrørledningene Nord Stream 1 og 2 i september 2022. Både norske Aftenposten og britiske The Guardian publiserte artikler der de sannsynliggjorde – uten dokumentasjon – at russerne hadde angrepet sin egen, kostbare infrastruktur. Dette var for å skape splittelse i vestlige land, akkurat som teorien om kvinneboksingen går ut på. Når pressen kan peke på Russland som skyldig, senkes kravene til etterrettelighet og dokumentasjon, stikk i strid med idealene og kravene til sannhet som pressen skal operere ut fra.
Noen ganger går dette også motsatt vei. De redaktørstyrte mediene avviser ofte konspirasjonsteorier kun på bakgrunn av at de er nettopp det: Teorier om sammensvergelser. Når myndighetene, forskere og eksperter avviser disse teoriene, ofte på tynt grunnlag, gjengir mediene de samlende narrativene for å hindre at befolkningens tillit til de samme institusjonene skal svekkes. Det mest nærliggende eksempelet på dette, er teorien om at opprinnelsen til koronaviruset var et resultat av en lekkasje fra et laboratorium i kinesiske Wuhan, den såkalte «lableak»-teorien. Denne ideen ble blant annet formidlet av daværende president i USA Donald Trump, en maktperson norske hovedstrømsmedier sjelden har publisert et positivt ord om. Lørdag 10. august 2024, over fire år og et halvt år etter virusets opprinnelse, publiserte likevel VG en lang reportasje der «lableak»-teorien plutselig framstår som den mest sannsynlige forklaringen på hvordan covid-pandemien kunne oppstå. Samme dag roser nyhetssjef i Aftenposten, Henning Carr Ekroll, VG på X for den samme reportasjen: «God sak fra VG: Kom viruset som tok sju millioner liv fra et laboratorium, og hvorfor har mange forsøkt å skjule en slik teori?», skrev han. Mange husker imidlertid godt at både VG og Aftenposten, ja nær sagt et samlet norsk pressekorps, har gjort sitt i mange år for å «skjule» en slik teori. Når VG i august 2024 likevel kan publisere denne saken, er det nettopp fordi det ikke lenger framstår som en søkt konspirasjonsteori, men kanskje er den mest sannsynlige forklaringen. Med andre ord, de som hevdet dette fra starten av, hadde sannsynligvis rett.
Når vi vet at norsk presse gikk ganske langt for å diskreditere personer som trodde på denne «lableak»-teorien i årene 2020 til 2024, må vi spørre oss hvor pressens nysgjerrighet og kritiske sans tok veien. Når alle de redaktørstyrte mediene løper i flokk, mister vi det mangfoldet som Ytringsfrihetskommisjonen fastslår at eksisterer i Norge, og som den norske staten bruker relativt raust med penger hvert år på å sikre eksistensen av. Med tanke på at et alternativt medium som Steigan.no publiserte artikler med samme teori for fire år siden, hvor er Ekrolls ros til Steigan for å ha vist journalistisk mot? Da TV2s journalister Kadafi Zaman og Janne Amble i programmet «Norge bak fasaden» i februar 2024 viste vilje til selvkritikk på vegne av norske redaksjonelle medier for deres servile holdning til myndighetenes tiltak mot koronapandemien, var Aftenpostens Joacim Lund blant de første som reagerte med hard kritikk av TV2. Faktum er at de redaktørstyrte mediene, som skal fungere som vaktbikkje og ifølge Vær Varsom-plakaten skal avdekke kritikkverdige forhold og beskytte enkeltmennesker mot overgrep fra staten, i liten grad var kritiske til de mest inngripende innskrenkningene av nordmenns frihet siden krigen. I så måte er det fortreffelig når lege og professor Mette Kalager ganske mildt refser Janne Amble i det samme programmet: Pressens oppgave er «å være kritisk og gå etter makta. Når du ikke går etter makta, men er maktas forlengede arm, og aldri stiller kritiske spørsmål, ikke ett eneste kritisk spørsmål – da gjør du ikke jobben din». De aller fleste norske medier gjorde ikke jobben sin i denne perioden, og flere av dem ble sinte på TV2 da de fikk denne kritikken, ikke minst fordi TV2 brukte den mest diskrediterte av alle nordmenn post-covid, Svein Østvik, som gjest i programmet. Kritikerne av Zaman og Amble gjorde det med andre ord veldig lett for seg selv. I stedet for å lytte til professor Kalager, gikk de etter «klovnen» Østvik, som allerede lå nede. Han skal åpenbart bli der.
Tror norske redaktørstyrte medier at de "går etter makta" når de uten dokumentasjon og på ren autopilot peker på Putin når de skal forklare bråket rundt to kvinnelige boksere med mannlig genetikk i kvinneboksing i OL? I så fall er det en svært lettvint løsning som ikke lever opp til idealene deres som Ytringsfrihetskommisjonen omtaler. Sæther, Jacobsen og Skjervøy vet at en stor majoritet av nordmenn automatisk vil tro på at det hele er en russiskstyrt påvirkningsoperasjon når DN, Dagbladet og Nationens eksperter hevder det. At Aleksander Schau med sin tirade på ingen måte reduserer polariseringen i samfunnet som de redaktørstyrte mediene også mener de motvirker, men heller øker den, får så være.
En trygg og rettferdig kvinneidrett blir ofret på den misforståtte inkluderingens alter, og pressen kan samle seg bak en teori om at det hele er iscenesatt av mannen som hater oss mest av alle, Vladimir Putin.
Ofrene blir den sannhetssøken som pressens idealer krever at media skal utføre, og jenter og kvinner som vil drive konkurranseidrett på en trygg og rettferdig måte.
