Sirkus Orderud
I 2018 sendte de norske allmennkringkasterne for fjernsyn sine første såkalte
true crime-serier. True crime blir ofte beskyldt for å gjøre drap til
underholdning, men kan bidra med viktig samfunnskritikk når produktet enten
opplyser befolkningen om nye sider ved en sak, eller kritiserer den utøvende og
dømmende makt for alvorlige feil som har satt individers rettssikkerhet i fare.
Hvis vi legger disse kriteriene til grunn, lyktes Bjørn Olav Jahr og TV2s «Hvem
drepte Birgitte» i å utføre viktig samfunnskritikk, mens Øystein Milli og
VG/NRKs «Gåten Orderud» ikke lyktes med dette.
Årsaken til at TV2 lyktes med å utføre pressens
samfunnsoppdrag, er at «Hvem drepte Birgitte» informerer publikum om at den
daværende etterforskningsledelsen ikke tar selvkritikk for den mangelfulle etterforskningen
av sentrale mistenkte i Tengs-saken. Dette er nytt for allmennheten. I tillegg
opplyser serien om hvilke metoder Kripos brukte for å manipulere Birgittes fetter
til å tilstå drapet, noe store deler av Norges befolkning tydeligvis ikke var klar over.
Serien er konstruktiv i sine løsningsforslag og i skarp sin kritikk av politi
og påtalemyndighet, og den bruker tid på å tegne et bilde av Birgitte som et
levende menneske, ikke bare som et offer.
«Gåten Orderud», på sin side, formidler ingen som helst ny informasjon
om hvem som utførte drapene i kårboligen på Orderud gård. Vi blir ikke særlig
godt kjent med ofrene. I tillegg presenterer ikke serien noen alternative
motiver for drapene enn gårdstvisten. I motsetning til «Hvem drepte Birgitte»,
legger heller ikke serien om trippeldrapet særlig tyngde bak kritikken av de mulige
feilene som ble begått av politiet, som mangelfull oppfølging av skokjøpet på Majorstua lille julaften 1998 eller observasjonen
av en parkert bil og en kvinne på Sørumsand morgenen etter drapene. Disse
potensielle feilene var på ingen måte like grove som feilene i etterforskningen av
Tengs-drapet - det skal mye til i norsk sammenheng -, men NRK brukte uansett ikke tid på å kritisere politiet for disse
mulige feilene.
I tillegg er grepet med å la Veronica Orderud fungere som
kilde i serien, et svært tvilsomt presseetisk valg. Dersom Orderud har blitt
stilt kritiske spørsmål, har hun enten ikke svart, eller svarene har blitt
redigert bort. Ifølge Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, skal pressen være
«kritisk i valg av kilder», men det er vanskelig å se hva Orderud tilfører
serien, utover muligheten til å fortsette sin renvaskingsturné med media som
mikrofonstativ. Tilsvarsretten hennes blir tilstrekkelig ivaretatt av
advokatene og Tore Sandberg, som alle blir intervjuet i programmet.
Dersom true crime skal være mer enn underholdning, må seriene
tilføre saken noe nyere og mer kritisk enn det «Gåten Orderud» gjør. Likevel er
det positivt for pressefriheten at domstolene frigir opptak fra rettssaken og gir
media tilgang til bevismateriale. Men når spørsmålet om skyld blir stående på
stedet hvil, ingen troverdige alternative motiver blir belyst, og det i tillegg er lite å avsløre av maktmisbruk, blir resultatet bare
«Sirkus Orderud» på nytt. Det trengte vi ikke.
