Bisarr pris

”Dette er en nobelpris til en hel litterær sjanger, nemlig sangteksten”, sa Håvard Rem til Aftenposten dagen etter at tildelingen av Nobelprisen i litteratur til Bob Dylan ble kjent. Rem er selvutnevnt ”dylanolog”, og bekrefter overfor avisen at han er blant dem som har ”mast” om at Dylan må få denne prisen i 30 år. Rem er én blant en relativt liten gruppe hvite, middelaldrende, intellektuelle menn med fremtredende posisjoner i humaniora som har drevet høylytt lobbyvirksomhet for at deres ungdoms helt skal få verdens mest prestisjetunge litterære pris – på bekostning av mange mer kvalifiserte kandidater. Hele den nyfrelste dylanologien og dens press på komiteen er for meg en innvending mot tildelingen, fordi disse mennene har sett seg blinde på akkurat denne kunstnerens status som poet. På vegne av den virkelige litteraturen er jeg indignert over at avdøde forfattere som Astrid Lindgren, Thomas Bernhard, David Foster Wallace og Roberto Bolaño aldri vil få Nobelprisen, mens Dylan har fått den. Det gjør litteraturen mindre som kunstform, og gjør prisen mindre verdt.

Sangtekster er ikke en litterær sjanger. Sangteksten er en integrert del av ulike musikksjangre som kombinerer lyrikk og toner, som rock eller hiphop. At originalskrevne låter utgjør litteratur, er en drøy påstand. Dersom årets tildeling vil utgjøre en presedens for Akademien, finnes det en rekke låtskrivere som må være kandidater til Nobelprisen i litteratur. Dette vil skape mange usaklige diskusjoner om hvilke artister som fortjener en slik ære. På sikt vil det forringe prisens omdømme og svekke allmennhetens syn på litteratur. Vi har allerede sett ytringer som hyller Dylans ”poesi” og rakker ned på de mer utilgjengelige forfatterne som har blitt tildelt prisen de senere årene. Ved å gi prisen til en musiker har Akademien gjort seg selv og litteraturen en bjørnetjeneste.

Dersom man anerkjenner sangtekster som litterær sjanger, må man også vurdere filmmanus som litterær sjanger. Når dramatikere som Dario Fo og Harold Pinter kan vinne Nobelprisen for teaterstykker, burde auteurer som Jane Campion, Michael Haneke og Lee Chang-dong også kunne vinne Nobelprisen i litteratur for sine filmmanus. Disse filmskaperne, og en rekke andre, kan sies å være viktigere for kunstens stilling og samfunnskritikk i vår tid enn låtene til Dylan. Filmmanus er skrift, og de blir realisert for publikum gjennom et annet medium enn det trykte ord – akkurat som sangtekster blir. Kandidatkøen blant ikke-forfattere blir lang.

Dylan har mottatt 11 Grammy-priser, en Golden Globe og en Oscarstatuett for sitt virke som musiker. Han er med andre ord allerede kanonisert innenfor det kunstfeltet han opererer innenfor. Han er ingen forfatter, og det finnes mange forfattere som fortjener prisen mer enn han. Åpenbare kandidater i år burde vært Joyce Carol Oates, Péter Nádas, Mircea Cartarescu eller César Aira, eventuelt en arabisk eller afrikansk forfatter. Mange blir altså forbigått til fordel for Dylan, noe som minner om en skandale. Dersom Akademien mente at tiden var inne for en amerikansk pristaker, er forfattere som Oates, Thomas Pynchon og Philip Roth langt mer verdige vinnere.

Bob Dylan er en stor kunstner, men ingen poet eller forfatter. Han er låtskriver og musiker, og Nobelprisen til Dylan har forringet prisens anseelse på en måte som det blir vanskelig å rette opp igjen.