Aftenposten sprer konspirasjonsteori

Aftenposten sprer konspirasjonsteori om Julian Assange

 

Vi lever i en tid der desinformasjon og propaganda preger mye av den utenriks- og sikkerhetspolitiske samtalen. Falske nyheter og konspirasjonsteorier spres på sosiale medier, mens såkalte alternative medier anklager hovedstrømspressen for å være feige og lite maktkritiske. I en slik situasjon skulle man tro at den fjerde statsmakt ville være svært forsiktige med å bidra til at konspirasjonsteorier blir spredd.

 

En slik varsomhet velger Aftenposten å avstå fra i Kristoffer Rønnebergs bakgrunnsanalyse av utleveringssaken mot WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange 29. oktober. I stedet bidrar Rønnebergs artikkel til å holde liv i konspirasjonsteorien om forbindelsene mellom Assange, WikiLeaks, Donald Trump og Russland, ofte referert til som Russiagate. Kort fortalt dreier denne konspirasjonsteorien seg om at det var russisk etterretning som forsynte WikiLeaks med Hillary Clintons e-poster under presidentvalgkampen i 2016. I tilknytning til dette, passer Rønneberg på å nevne at Trump en gang ropte «I love WikiLeaks», akkurat som om Trumps mange utbrudd alltid peker mot en bevist sammenheng i den ene eller andre retningen. I tillegg skrives det at Assange skal ha hatt flere møter med Trumps sønn mens Assange var i asyl i Ecuadors ambassade i London. For å stadfeste inntrykket av at Asange er koblet til Russland, skriver Rønneberg 29. oktober: «Andre ser på Wikileaks-grunnleggeren som en politisk aktør som løper Russlands ærend». Påstanden er altså ikke belagt med noen navngitte kilder, kun en henvisning til «andre», en journalistisk praksis man forventer at en avis som Aftenposten avstår fra. På spørsmål til Rønneberg på Twitter, svarer han dagen etter publiseringen av artikkelen at det er «ukontroversielt at mange mener dette». Fortsatt uten å konkretisere hvem som peker på denne påståtte forbindelsen i dag. Aftenposten holder rett og slett liv i en konspirasjonsteori som ikke har noe med den pågående utleveringssaken mot Assange til USA å gjøre. USAs tiltale mot Assange handler om eks-soldaten Chelsea Mannings lekkasjer til WikiLeaks i 2010, avsløringer som Aftenposten selv trykket og derfor kjenner godt til. Tiltalen har ingenting med Russland å gjøre. Faktisk var det Trumps administrasjon som reiste de 18 tiltalepunktene mot Assange for brudd på USAs spionasjelovgivning, noe Rønneberg heller ikke nevner i sin artikkel. Dette gjorde Trumps folk etter at Obama la vekk saken da han innså hvilke konsekvenser en dom mot Assange ville få for verdenspressens mulighet til å avsløre alvorlige forbrytelser begått av statsmakter.

 

Klassekampen er den eneste norske dagsavisen som har dekket utleveringssaken bredt, jevnt og kontinuerlig, og Klassekampen har vært forbilledlig klare på at tiltalen mot Assange har enormt skadelig potensial og nedkjølende effekt på varslerinstitusjonen og pressens frihet. Mens Klassekampen dekket utleveringssaken bredt gjennom hele den uka ankesaken pågikk (27. og 28. oktober), kom Aftenposten på banen fredag 29. oktober med en kommentar av Harald Stanghelle og den nevnte artikkelen av Rønneberg. I sin kommentar er Stanghelle prinsipiell og tydelig med tanke på hvor stor trussel amerikanernes anklager og tiltale mot Assange er for pressefriheten og varslerinstitusjonen. I Rønnebergs tekst, virker det på sin side som Aftenposten lytter like mye til konspirasjonsteoretikere som professorer som Gisle Selnes og Rune Ottosen, presseorganer som Reportere uten grenser og menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty. Dermed får inntrykket av at Assange egentlig er en russisk agent, og ikke en fengslet journalist, varsler og publisist som risikerer å sitte resten av livet sitt i fengsel for å ha avslørt USAs krigsforbrytelser, feste seg hos Aftenpostens lesere. Noe som er svært uheldig i en tid da pressen burde være de siste til å spre udokumenterte teorier om konspirasjoner. Da Aftenposten heller ikke vil trykke dette innlegget, blir sannsynligvis inntrykket avisen skaper, videreført og opprettholdt blant leserne av Norges største papiravis.

Diskreditering på norsk

I boka «Manifacturing Consent» fra 1988 presenterte Noam Chomsky og Edward Herman en fem-trinnmodell for hvordan mediene bidrar til å stilne kritiske røster og skape konsensus i en befolkning om viktige samfunnsemner - ofte kontroversielle. Det fjerde trinnet i modellen kalte forfatterne «flak», eller diskreditering. Ifølge Chomsky og Herman er «flak» negative responser på et mediebudskap eller et medieprodukt, for eksempel en dokumentarfilm eller en kommentarartikkel. Målet er å diskreditere enkeltpersoner eller organisasjoner som er uenige med eller bidrar til å skape tvil om dominerende antakelser om et fenomen eller en hendelse – dominerende antakelser som ifølge forfatterne er formålstjenlige for de mektigste kreftene i samfunnet, som regjeringer, etterretningstjenester eller store bedrifter.

 I år har avisa Klassekampen og den norske venstresida blitt utsatt for flere forsøk på «flak» på grunn av sterk uenighet om hva som er sannheten i flere utenrikspolitiske saker. Noe av kritikken er selvsagt legitim sett fra et demokratisk ståsted, også for Klassekampen, som ifølge Vær Varsom-plakaten 1.4 har plikt til «å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.» Likevel har tonen i kritikken vært svært usaklig og hver eneste gang tatt i bruk enten regelrette kallenavn eller grove beskyldninger uten belegg.

 

I januar skrev VGs Anders Giæver på Facebook at en reportasje av journalist Ole Øyvind Holth om den såkalte «Russiagate», Russlands påståtte påvirkning på presidentvalget i USA i 2016, viste at den såkalte «hesteskoteorien» passer på venstresidas dagsavis. Hesteskoteorien går kort fortalt ut på at ytre venstre har så mange likhetstrekk med ytre høyre at de to ofte er ett og det samme. Redaktør Mari Skurdals svar på Giævers kritikk førte til at Giæver lovet å svare i avisa, men dette svaret kom aldri. Slik sett forklarte Giæver aldri sitt verbale angrep på Klassekampen for avisas lesere, men ekkokammeret på Facebook viste at mange deler hans syn på Klassekampen og synes beskyldningen om at Klassekampen er høyreekstreme var et velplassert spark.

 

I påsken var det historiker Øystein H. Brekke som tok til Twitter for å klistre merkelappen «brunvenstre» på Bjørgulv Braanen. Dette oppsto etter Braanens lederartikkel 30. mars om internasjonal avspenning, der Braanens syn på hvorvidt uigurene blir utsatt for et folkemord ble det sentrale fokuset i den påfølgende Twitter-stormen. Igjen var det om å gjøre å plassere Klassekampen i samme bås som ytre høyre, med referanse til brunfargen som assosieres med fascisme. Klassekampen beveger seg altså i fascistisk retning, synes Brekke og hans kumpaner å mene. Det var ikke få av dem. Jeg deltok selv i meningsutvekslingen som fulgte, så det var overkjøring i antall brukere som støttet Brekke, kontra de som støttet Braanen.

I to ulike utenrikspolitiske saker, der Klassekampen på redaksjonell plass inntok klart avvikende syn i det betente stormaktsspillet, ble altså avisa og deres ansatte utsatt for diskreditering i form av brunsverting. Riktig nok har avisa i ettertid publisert saklig kritikk av denne «folkemord-gate», men på Twitter kokte det i to døgn. Brukere som forsøkte å forsvare Braanen og forklare at lederen egentlig dreide seg om å advare mot eskalering av fiendebildet mot Kina, ble også stemplet som representanter for «brunvenstre».

 

I tråden om «brunvenstre» på Twitter ble samfunnsdebattanter som John Færseth og Aage Borchgrevink rullet inn i diskusjonen med effektiv bruk av tagging. Mens dette ordskiftet utspilte seg, publiserte Trønderdebatt en kronikk av Færseth der han hevdet at deler av norsk venstreside er «sårbare for propaganda og konspirasjonsteorier» (https://www.tronderdebatt.no/er-venstresida-sarbar-for-propaganda/o/5-122-20326). Færseth, som selv har skrevet en bok om konspirasjonsteorier og er en aktiv skribent og debattant, trakk inn både Klassekampen, steigan.no, Radikal Portal og medlemmer av Rødt i sine teorier om at venstresida er enkle ofre for særlig russisk propaganda i saker som omhandler Ukraina, Syria og Aleksej Navalnij. Kronikken til Færseth tar også form av diskreditering av de nevnte aktørene ved å beskylde dem for å ukritisk ta til seg russisk statspropaganda. På Radikal Portal viser imidlertid Aslak Storaker i en anmeldelse av Færseths nyeste bok om Russland, «Fyrtårnet i øst», at også Færseth kan være omtrentlig i sin omgang med fakta, og dermed selv bidra til desinformasjon. Færseth har ifølge Storaker ikke svart på denne kritikken.

 

Sist ute var Aage Borchgrevink, som i en kronikk i Klassekampen skrev at venstresida burde være mer opptatt av å kritisere den enorme økonomiske ulikheten i Russland enn å forsvare Putins utenrikspolitikk. Etter å ha fått svar av både redaktør Mari Skurdal og tre andre, kom Borchgrevinks svar på trykk 24. april. Der bruker forfatteren ordet «konspirasjon» eller «konspirasjonsteoretiker» tre ganger om skribentene som kritiserte hans opprinnelige kronikk. Han bruker dette begrepet en gang hver om Arve Meisinget, Lars Birkelund og Ola Tunander, som alle gikk i rette med Borchgrevinks kritikk av venstresiden, som av Borchgrevink nå kalles Putin-sympatisører («Sympati for Putin»). I et svar til undertegnede på Twitter, skriver Borchgrevink at Tunander tidligere har knyttet Israel til 22. juli-terroren. Det er selvsagt et mildt sagt uheldig utsagn fra Tunander, men betyr det at han da aldri mer skal lyttes til? Fordi han tok grovt feil én gang? I så fall må dette være selve kjernen i Chomsky og Hermans begrep «flak». I dagens samfunnsdebatt er konspirasjonsteoretiker omtrent det verste du kan bli kalt. Blir du stemplet som konspirasjonsteoretiker, er du ferdig i samfunnsdebatten. Et slikt stempel er dermed svært effektivt som «flak», fordi personer som peker på mulige sammensvergelser blir diskreditert og satt i samme bås som folk som mener at koronaviruset er en bløff, at jorda er flat eller at det finnes en rase av øglemennesker som styrer verden. Slik stemples altså Tunander, Meisingset og Birkelund av Borchgrevink, slik at de kan utdefineres fra debatten.

 

Utenriks- og sikkerhetspolitikken er blant de mest uoversiktlige arenaene i dagens verden. Alle stater bedriver propaganda og desinformasjon, og det skal være pressens oppdrag å avsløre løgn, bedrag og maktmisbruk. Dermed er alle mennesker, organisasjoner og mediebedrifter sårbare for propaganda. Giæver, Færseth og Borchgrevink, derimot, mener tydeligvis at de ikke er utsatt for dette, men at de selv sitter inne med sannheten og at folk med avvikende syn farer med løgn og konspirasjonsteorier. Når Klassekampen ikke følger strømmen i svært omdiskuterte utenriks- og sikkerhetspolitiske saker, blir avisa stemplet som fascistisk, som brunbeisa. Når folk på venstresida ikke nødvendigvis aksepterer den dominerende fortellingen om krigene i Ukraina eller Syria, og årsakene til eskaleringen av konfliktene, sitter konspinoia-stempelet løst. Dette til tross for at man ikke nødvendigvis har tillit til alt som blir publisert på steigan.no eller lytter til Kari Jacquessons Syria-rapporter. For hvis man først skal stemples, så sitter stemplet der. Det er imidlertid fortsatt mange som ønsker at Klassekampen skal fortsette sine kritiske undersøkelser på uavhengig og selvstendig vis, inkludering å ta klar avstand fra opptrapping til nye sanksjoner og angrepskriger. Slik en samfunnskritisk avis skal. Slik alle aviser egentlig skal. Men som bare noen få gjør. Som Klassekampen.

«Alternative fakta» i NRK-dokumentar

Det historiske fiksjonsdramaet Atlantic Crossing jar fått mye kritikk for sin alternative historiefortelling. Dokumentarserien Therese - jenta som forsvant, derimot, har fått slippe billig unna sine alternative fakta. I og med at sistnevnte er en dokumentarserie, er det oppsiktsvekkende at fri historisk diktning i en uttalt fiksjonsfortelling kan vekke så mye mer harme enn klare faktafeil i en sjanger som stiller langt høyere krav til sannhetsgehalt.

Therese - jenta som forsvant begynner svært bra, der de to første episodene tegner et tidsbilde av Fjell i Drammen sommeren 1988, samt tar for seg de første sporene i politiets etterforskning. Her kommer det imidlertid fram at politiet muligens presset et av de viktigste vitnene - en ung kvinne som arbeidet den lokal kiosken på Fjell - til å endre forklaring om hvilken vei Therese gikk etter å ha handlet der søndag kveld 3. juli. Vitnets forklaring stemte ikke med politiets teori om hvor jenta kunne blitt bortført fra. Dette forblir likevel det siste vi hører til denne forsiktige selvkritikken fra politiets side, og senere i serien er selvkritikk påfallende fraværende. Det er imidlertid i episode 3 de virkelige problemene for seriens troverdighet oppstår. Serieskaperne bruker hele den tredje episoden på det såkalte Quick-sporet; tilståelsen og den senere domfellelsen mot mannen som den gang kalte seg Thomas Quick, men som senere har tatt tilbake sitt fødenavn Sture Bergwall.

Selvsagt må en serie om Therese Johannessen inkludere tilståelsen til Quick. Problemet oppstår når hele tredje episode vies til å framstille svenskens skyld, til tross for at han senere er blitt frifunnet for de åtte drapene han ble dømt for på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet - inkludert drapet på Therese (som aldri er blitt funnet). Quick er også utenfor mistanke for de 31 øvrige drapene han tilsto mens han var pasient på det psykiatriske sykehuset Säter. Årsaken sier episode 3 ingenting om: falske tilståelser. Fra midten av 1990-tallet og utover tilsto Quick en rekke uløste drap i Sverige og Norge, fra den forsvunne guttungen Johan Asplund i Sverige i 1980, via dobbeltdrapet på et nederlandsk ektepar i Jokkmokk til Therese, Trine Jensen og Gry Storvik i Norge. Hver eneste gang Quick tilsto et drap, ble han avhørt av kun én person: politietterforsker og avhørsleder Seppo Penttinen.

I episode 4 slipper serieskaperne til gravejournalistene Jenny Küttim, som fra 2008 bisto den avdøde svenske journalisten Hannes Råstam med å undersøke kvaliteten på avhørene av Quick og hans tilståelser, og forfatter og journalist Dan Josefsson til som motstemmer til alle påstandene fra Penttinen, aktor Christer van der Kwast og den norske etterforskeren Håkon Grøttland i episode 3. Det kritikkverdige er at serien likevel fortsetter å kryssklippe kildene som har avdekket sannheten om Quicks falske tilståelser, med Penttinen, van der Kwast og Grøttland, som fortsatt hevder at Quick har utført alle drapene han er frikjent for. Ingen av disse tre blir noen gang direkte konfrontert med sannheten, men får fortsette å sette fram alternative fakta og regelrett verbalt angripe journalistene som har avslørt dem og deres metoder. Disse journalistene, inkludert avdøde Råstam, levnes i serien ingen ære for at de fikk offeret for den største retts- og politiskandalen i Skandinavias historie frikjent fra justismord. I stedet blir de anklaget for å jage et scoop og bidra til at Thereses mor og andre pårørende aldri har fått ro. Penttinen og van der Kwast angrer ingenting, innrømmer ingenting. Mens Håkon Grøttland ved flere anledninger innrømmer uvitenhet om den såkalte terapien Quick fikk på Säter, der han i samtaler med psykolog Birgitta Ståhle fortalte om flere og flere drap. "Dette er ikke mitt gebet", sier Grøttland, men står på at Quick er skyldig. De færreste nordmenn har lest Råstams og Josefssons bøker eller husker Råstams dokumentarer for SVT i 2008. Denne ferske serien blir dermed kanskje mange nordmenns første reelle dypdykk ned i denne bisarre rettsskandalen. På grunn av seriens lemfeldige omgang med kilder som benekter sannheten og avstår fra enhver selvkritikk, blir det opp til seeren å avgjøre hvilken side som har rett. Seriens regi griper nemlig aldri inn med noen forklarende fortellerstemme som kan gi seerne harde fakta i saken. Fakta som går ut på at Penttinen ledet Quick til riktig informasjon om ofrene, inkludert den mye omtalte atopiske eksemen som Therese hadde, men som moren ikke hadde fortalt om umiddelbart etter forsvinningen, og som det dermed ikke sto noe om i de første politirapportene. Kanskje Thereses mor ikke sa noe om eksemen fordi jenta ikke hadde atopisk eksem om sommeren, men det får vi aldri vite nå. Både serien og Råstams bok presenterer i skrift avhøret der vi alle kan se hvordan Penttinen fôret Quick med informasjon helt til han fikk alle detaljer NESTEN riktig. Dette gjelder også hvordan Therese så ut (Quick mente hun var blond), hva slags klær hun hadde på seg den kvelden hun forsvant (Quick tok feil om alle klesplaggene hennes), og hvordan været var i Drammen denne julikvelden i 1988 (Quick sa det var pent vær, mens det faktisk høljregnet da Therese forsvant. Det var rekordregn).

En dokumentarserie må naturligvis tilstrebe balanse og slippe til begge sider i en sak. Men dette kravet må være forbeholdt saker der det kan være reell, saklig uenighet. Til sammenligning har NRKs klimaredaksjon ifølge Journalisten "stadfestet at menneskeskapte klimaendringer er reelle, og at NRK skal legge dette til grunn for journalistikken" om klima. NRK er altså ferdige med diskusjonen om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke, noe som er bra. Men vi må faktisk være ferdige med diskusjonen om Sture Bergwalls skyld i Therese-saken også. Maktpersoner som har bidratt til falske tilståelser kan ikke få hevde uten kritiske motspørsmål at en renvasket mann er skyldig. I siste episode (5) får vi et nytt glimt av Thomas Quick, der man igjen får inntrykk av at han like gjerne kan være skyldig som uskyldig, eller at Quick-sporet var det nærmeste politiet var å løse Therese-saken. Det var det ikke. Forklaringen til den kiosk-ansatte ungjenta på Fjell var kanskje det nærmeste politiet var å løse saken. Faktisk var politiet aldri lenger unna å løse saken enn med det falske, konstruerte seriemorder-sporet. Jeg skal ikke gå i detaljer inn på hvordan Quick kunne få sjansen til å komme med så mange falske tilståelser, jeg vil heller anbefale alle å lese Hannes Råstams bok "Tilfellet Thomas Quick". Men kort fortalt drev Birgitta Ståhle med en form for pseudovitenskapelig, regressiv psykoterapi som tok utgangspunkt i at mennesker kan fortrengte traumatiske minner, inkludert drap de selv har utført. 39 slike drap skal altså Thomas Quick ha fortrengt! I tillegg skal han ha fortrengt drapet på to unge somaliske menn som rømte fra et asylmottak i Oslo i 1989. At begge disse to mennene senere dukket opp i andre europeiske land, i levende live, ser ikke ut til å ha dempet troen på at Quick fortalte sannheten. Dette til tross for at Thereses levninger ikke var der Quick påsto at de var, og til tross for at medisindosen hans ble økt hver gang han "var flink" og tilsto nye drap til Ståhle, og så til Penttinen, der ingen andre fikk slippe inn og høre hvordan avhørene gikk for seg.

Hvorfor har ikke serieskaperne bak Therese - jenta som forsvant intervjuet den norske avhørseksperten Asbjørn Rachlew om kvaliteten på Penttinens avhør? Rachlew ble relativt nylig brukt som ekspert av TV2 Danmark, som avslørte at nøyaktig det samme som skjedde med Quick, også skjedde med "Danmarks verste massemorder", den psykisk utviklingshemmede Erik Solbakke. Han var blant annet blitt dømt for mordbrannen på Hafnia-hotellet i København i 1975, der 35 mennesker ble drept. I TV2 Danmarks serie "Tilståelsen" viser Rachlew og de danske journalistene hvordan avhørene av Solbakke også foregikk med én og samme avhørsleder hver eneste gang, og hvordan Solbakke også der ble fôret med korrekt informasjon helt til han fikk detaljer riktig nok til å bli dømt for både mordbrannen, en rekke andre branner og drapet på en ung jente, der politiet også forfalsket dokumenter for å få falske vitneforklaringer fra Solbakkes pleieassistenter. De samme pleieassistentene sitter nå, over 30 åre etter, sjokkerte tilbake når journalistene viser dem hva de tilsynelatende skal ha sagt. Det samme skjedde også med mannen vi alle trodde var tidenes verste seriemorder, Henry Lee Lucas. Han tilsto nærmere 200 drap, men var "bare" skyldig i drapet på sin egen mor. Lucas sa til journalister fra Japan at han hadde kjørt bil til Japan og drept mennesker der. Både Quick og Lucas tilsto drap på personer som senere viste seg å være i live, noe som burde ført til at et kraftig VARSKO HER oppsto, men som snarere ble forsøkt dysset ned fordi det ikke passet med den bokstavelig talt utrolige oppklaringsrekka som Quick, Solbakke og Lucas bidro til å skape.

Historieforfalskning om norske kronprinsesser skaper harme. Historieforfalskning om psykiatriske pasienter som blir utsatt for maktmisbruk, er det visst ikke så farlig med.

Publiserte kronikker og debattinnlegg - et utvalg

Montages, 14. mai 2022 (essay): Hanekes moralistiske lærestykke - https://montages.no/2022/05/hanekes-moralistiske-laerestykke/

Utdanningsnytt, 26. april 2022 (kronikk, lang): 26. april: lærernes mørkeste dag -  https://www.utdanningsnytt.no/lars-audun-braten-skoleskyting-vold-i-skolen/26-april-laerernes-morkeste-dag/320369

Nettavisen, 15. januar 2022 (kronikk): Hvis det blir viktigere å sverte Assange enn å fortelle sannheten, har norsk presse et stort problem - https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/hvis-det-blir-viktigere-a-sverte-julian-assange-enn-a-fortelle-sannheten-har-norsk-presse-et-stort-problem/o/5-95-374351

Klassekampen, 20. desember 2021 (debattinnlegg): Hvem sportsvasker, sier du? - https://klassekampen.no/utgave/2021-12-20/debatt-hvem-sportsvasker-sier-du

Klassekampen, 12. august 2021 (debattinnlegg, svar): Handlingslammelsen - https://klassekampen.no/utgave/2021-08-12/debatt-handlingslammelsen

Klassekampen 7. august 2021 (kronikk): Ansvarsfordelingsprinsippet - https://klassekampen.no/utgave/2021-08-07/ansvarsfordelingsprinsippet

Klassekampen, 16. juni 2021 (debattinnlegg): Sett innpå Assange! - https://klassekampen.no/utgave/2021-06-16/debatt-sett-innpa-assange

Klassekampen, 26. februar 2021 (debattinnlegg): Tarrant, Crusius og økofascismen - https://klassekampen.no/utgave/2021-02-26/debatt-tarrant-crusius-og-okofascismen

Nettavisen, 25. januar 2021 (debattinnlegg): Baneheia-saken må gjenopptas - https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/baneheia-saken-ma-gjenopptas/o/5-95-167323

Klassekampen 20. oktober 2020 (debatt): Hvordan bruke karikaturer i skolen - https://klassekampen.no/utgave/2020-10-20/debatt-hvordan-bruke-karikaturer-i-skolen

Klassekampen 11. september 2020 (debatt): Gi dem medaljen - https://klassekampen.no/utgave/2020-09-11/debatt-gi-dem-medaljen

Klassekampen 25. juli 2020 (debatt): Online-ulvene - https://klassekampen.no/utgave/2020-07-25/online-ulvene

Klassekampen 6. mai 2020 (kronikk): Konspirasjon og kritikk - https://klassekampen.no/utgave/2020-05-06/konspirasjon-og-kritikk

Klassekampen august 2019 (debatt): Gamifisering av massedrap - https://klassekampen.no/utgave/2019-08-09/debatt-gamifisering-av-massedrap

Klassekampen 16. april 2019 (Med Andre Ord): Skolemassakrenes nullpunkt - https://klassekampen.no/utgave/2019-04-16/skolemassakrenes-nullpunkt

Klassekampen 5. mai 2018 (debatt): Maktkritisk true crime - https://klassekampen.no/utgave/2018-05-05/debatt-maktkritisk-true-crime

Dagbladet 22. januar 2017 (kronikk): Homeland er ikke rasistisk, men realistisk - https://www.dagbladet.no/kultur/homeland-er-ikke-rasistisk-men-realistisk/66847742

Aftenposten 26. juli 2016 (kronikk): Massakren i München: Terrorist eller "bare" massedrapsmann? - https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/5LOGK/kronikk-massakren-i-munchen-terrorist-eller-bare-massedrapsmann

Dagbladet 10. mai 2013 (kronikk): Ubehaget ingen vil ha - https://www.dagbladet.no/kultur/ubehaget-ingen-vil-ha/62771966

Klassekampen 25. februar 2011 (kronikk): Blogg er støy

Dagbladet 3. mai 2007 (kronikk): Massakre, selvmord og udødelighet - https://www.dagbladet.no/kultur/massakre-selvmord-og-udodelighet/66335915

Aftenposten 8. mars 2007 (kronikk): Pornografiens stjernestatus - https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/7dB2B/pornografiens-stjernestatus

Dagbladet 2. november 2003 (kronikk): "Kill Bill": Når volden blir gøy - https://www.dagbladet.no/kultur/kill-bill-nar-volden-blir-goy/65923941

Sirkus Orderud

Sirkus Orderud

I 2018 sendte de norske allmennkringkasterne for fjernsyn sine første såkalte true crime-serier. True crime blir ofte beskyldt for å gjøre drap til underholdning, men kan bidra med viktig samfunnskritikk når produktet enten opplyser befolkningen om nye sider ved en sak, eller kritiserer den utøvende og dømmende makt for alvorlige feil som har satt individers rettssikkerhet i fare. Hvis vi legger disse kriteriene til grunn, lyktes Bjørn Olav Jahr og TV2s «Hvem drepte Birgitte» i å utføre viktig samfunnskritikk, mens Øystein Milli og VG/NRKs «Gåten Orderud» ikke lyktes med dette.

Årsaken til at TV2 lyktes med å utføre pressens samfunnsoppdrag, er at «Hvem drepte Birgitte» informerer publikum om at den daværende etterforskningsledelsen ikke tar selvkritikk for den mangelfulle etterforskningen av sentrale mistenkte i Tengs-saken. Dette er nytt for allmennheten. I tillegg opplyser serien om hvilke metoder Kripos brukte for å manipulere Birgittes fetter til å tilstå drapet, noe store deler av Norges befolkning tydeligvis ikke var klar over. Serien er konstruktiv i sine løsningsforslag og i skarp sin kritikk av politi og påtalemyndighet, og den bruker tid på å tegne et bilde av Birgitte som et levende menneske, ikke bare som et offer.

«Gåten Orderud», på sin side, formidler ingen som helst ny informasjon om hvem som utførte drapene i kårboligen på Orderud gård. Vi blir ikke særlig godt kjent med ofrene. I tillegg presenterer ikke serien noen alternative motiver for drapene enn gårdstvisten. I motsetning til «Hvem drepte Birgitte», legger heller ikke serien om trippeldrapet særlig tyngde bak kritikken av de mulige feilene som ble begått av politiet, som mangelfull oppfølging av skokjøpet på Majorstua lille julaften 1998 eller observasjonen av en parkert bil og en kvinne på Sørumsand morgenen etter drapene. Disse potensielle feilene var på ingen måte like grove som feilene i etterforskningen av Tengs-drapet - det skal mye til i norsk sammenheng -, men NRK brukte uansett ikke tid på å kritisere politiet for disse mulige feilene.

I tillegg er grepet med å la Veronica Orderud fungere som kilde i serien, et svært tvilsomt presseetisk valg. Dersom Orderud har blitt stilt kritiske spørsmål, har hun enten ikke svart, eller svarene har blitt redigert bort. Ifølge Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, skal pressen være «kritisk i valg av kilder», men det er vanskelig å se hva Orderud tilfører serien, utover muligheten til å fortsette sin renvaskingsturné med media som mikrofonstativ. Tilsvarsretten hennes blir tilstrekkelig ivaretatt av advokatene og Tore Sandberg, som alle blir intervjuet i programmet.

Dersom true crime skal være mer enn underholdning, må seriene tilføre saken noe nyere og mer kritisk enn det «Gåten Orderud» gjør. Likevel er det positivt for pressefriheten at domstolene frigir opptak fra rettssaken og gir media tilgang til bevismateriale. Men når spørsmålet om skyld blir stående på stedet hvil, ingen troverdige alternative motiver blir belyst, og det i tillegg er lite å avsløre av maktmisbruk, blir resultatet bare «Sirkus Orderud» på nytt. Det trengte vi ikke.

True crime som folkeopplysning

True crime som folkeopplysning

TV-serien «Hvem drepte Birgitte?» viser at politi og domstolene ikke har bidratt til å gjenopprette orden i kaoset de selv skapte i Birgitte Tengs-saken.

Til tross for noen lunkne anmeldelser, ble norsk TVs første true crime, ”Hvem drepte Birgitte?”, en suksess for TV2 og serieskaperne Bjørn Olav Jahr og Bjørn Eivind Aarskog. Skepsisen fra aviser som VG kan ha sammenheng med at kritikerne kun fikk se seriens to første episoder, som først og fremst dreier seg om å oppsummere sakens realiteter. Dersom anmelderne hadde fått se mer av serien før de konkluderte, ville de fått se et velprodusert, medrivende og samfunnskritisk program som har engasjert seerne, lokalt og nasjonalt.

Serien er i stor grad basert på Jahrs dokumentarbok ”Hvem drepte Birgitte Tengs?” fra 2015. Ifølge Jahr har boka et opplag på om lag 17.000, der han antar at den kan ha solgt rundt 10.000 eksemplarer. Dette er på ingen måte lave salgstall for en norsk sakprosabok, men serien har ifølge Kampanje hatt seertall på 585.000 i snitt. Tallet viser at en TV-serie fortsatt kan nå et bredt publikum uten å være verken underholdningspreget eller sendt i absolutt beste sendetid. Slik sett har serien utført et oppdrag som folkeopplyser for å kaste lys over statsmaktenes svikt i arbeidet med drapet.

            Seertallene til serien er interessante når man skal vurdere hvilket gjennomslag programmet kan ha hatt i den norske offentligheten. Det er ingen tvil om at Jahr er svært kritisk til Kripos´ og det lokale politiets etterforskning av saken, som kulminerte med siktelsen mot Birgittes fetter i februar 1997. Hans tilståelse noen uker senere sementerte synet om at drapsmannen endelig var tatt. Senere trakk fetteren tilståelsen, fordi den var manipulert fram av Kripos´ avhørsleder, mens etterforskningsledelsen ikke hadde et eneste teknisk bevis mot han. At tilståelsen var falsk, er etablert som et faktum og blir i serien bekreftet av politiets avhørsekspert Asbjørn Rachlew.

Videre slipper heller ikke rettsvesenet unna betimelig kritikk fra serieskaperne. Til tross for frifinnelsen av fetteren i lagmannsretten i juni 1998, ble han likevel dømt til å betale erstatning til Birgittes foreldre i et sivilt søksmål. Denne tvetydige frifinnelsen har heftet ved fetterens følelse av renvasking og skapt uklarhet i skyldspørsmålet i lokalsamfunnet og offerets familie.

At over en halv million nordmenn har sett serien er dermed ikke uten betydning for hvordan den norske befolkningen oppfatter måten den utøvende og dømmende makt har håndtert Tengs-saken på. Som en av seriens mest sentrale kilder, Harald Dale, skriver i Karmøynytt 18. september, har den såkalte ”hva-tror-du-modusen” fått leve altfor lenge i lokalsamfunnet. Ifølge Dale, og flere andre personer fra området jeg har vært i kontakt med, ble Kopervik nemlig delt i to i sitt syn på skyldspørsmålet etter frifinnelsen av fetteren. Gjennom intervjuer viser Jahr at dette kan skyldes at offerets foreldre fortsatt tror at jentas søskenbarn er skyldig. Samtidig peker serien på at tvilen rundt fetterens uskyld er resultat av en villet strategi fra politiets side. Dette er etter mitt syn noe av det Jahrs serie får fram som boka la mindre vekt på, og samtidig noe av kjernen i seriens maktkritikk. Selv nå, tjue år etter frifinnelsen og avsløringen av politiets slette arbeid, vedgår daværende lensmann Dagfinn Torstveit og Kripos´ etterforskningsleder Ståle Finsal ingen feil. De sier det var riktig å arrestere fetteren for drapet.

Serien har også levd sitt eget liv i media og sosiale medier. Dagbladet kunne midt i seriens gang rapportere at Dagfinn Torstveit mottar hets etter deltakelsen i programmet. Dette er selvsagt forkastelig. Samtidig må Torstveit ta sin del av ansvaret for at de pårørende og lokalsamfunnet ikke har akseptert fetterens uskyld. Dersom han og Finsal hadde innrømmet at fetteren var feil mann og bedt om unnskyldning for den elendige etterforskningen, ville det kanskje vært lettere for de pårørende og lokalsamfunnet å akseptere den strafferettslige frifinnelsen?

            Det er altså ikke bare etterforskningen som får det glatte lag, men også den manglende ydmykheten til politiet i etterkant. Likevel er det nok avsløringene av at politiet ikke fulgte opp sentrale tips i saken, som har gjort at seerne har reagert sterkest. Dette viser i det minste reaksjonene i sosiale medier, der politiet har møtt unison kritikk for ikke å ha etterforsket alle spor i saken. Mens Jahr i sin bok går langt i å peke på en lokal moduskandidat som mulig gjerningsmann, er han i serien noe mer nøktern når det gjelder dette sporet. Imidlertid er det åpenbart at særlig to mulige gjerningsmenn aldri ble gått grundig nok etter i sømmene av politiet. Dette er ekstremt kritikkverdig.

Samme år som Jahrs bok ble utgitt, satte tidligere VG-redaktør Bernt Olufsen i sin ”Kalde spor”-spalte spørsmålstegn ved hvorvidt det var etisk forsvarlig av Jahr å gå så langt i å konkludere med en mistenkts skyld. Da serien ble annonsert, ble det også stilt spørsmål om det presseetiske ved å lage TV-serie om et drap som rystet Norge. Men slik serien framstår, har tilsvarsretten blitt ivaretatt meget godt. Selv den nevnte mistenkte mannen får svare, og Finsal, Torstveit og lagdommer Steinar Trovåg får komme til ordet, selv om sistnevnte avstår. Nylig meldte dog NRK at Birgittes far hevder han ble lurt av Aarskog til å delta. Hvis dette er sant, er det svært uheldig.

            Likevel er det essensielt for offentligheten å få vite at Birgittes foreldre fortsatt ser på fetteren som skyldig. Så får seerne selv konkludere med hvem sin feil dette er. Slik det framstår i serien, har verken deres bistandsadvokat eller lokalpolitiet bidratt til å få dem til å akseptere uskylden til en mann som fikk bekreftet av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen at hans rettigheter som frifunnet ble krenket av den norske staten. Her ligger kjernen i det som er serieskapernes fremste bidrag til journalistikkens samfunnsoppdrag: Saken fikk – riktig nok i varierende grad – to ofre, to ødelagte familier. Og politiet og den dømmende makt har ikke gjort nok for å gjenopprette ro og orden i kaoset de selv skapte.

Lars Audun Bråten

Bisarr pris

”Dette er en nobelpris til en hel litterær sjanger, nemlig sangteksten”, sa Håvard Rem til Aftenposten dagen etter at tildelingen av Nobelprisen i litteratur til Bob Dylan ble kjent. Rem er selvutnevnt ”dylanolog”, og bekrefter overfor avisen at han er blant dem som har ”mast” om at Dylan må få denne prisen i 30 år. Rem er én blant en relativt liten gruppe hvite, middelaldrende, intellektuelle menn med fremtredende posisjoner i humaniora som har drevet høylytt lobbyvirksomhet for at deres ungdoms helt skal få verdens mest prestisjetunge litterære pris – på bekostning av mange mer kvalifiserte kandidater. Hele den nyfrelste dylanologien og dens press på komiteen er for meg en innvending mot tildelingen, fordi disse mennene har sett seg blinde på akkurat denne kunstnerens status som poet. På vegne av den virkelige litteraturen er jeg indignert over at avdøde forfattere som Astrid Lindgren, Thomas Bernhard, David Foster Wallace og Roberto Bolaño aldri vil få Nobelprisen, mens Dylan har fått den. Det gjør litteraturen mindre som kunstform, og gjør prisen mindre verdt.

Sangtekster er ikke en litterær sjanger. Sangteksten er en integrert del av ulike musikksjangre som kombinerer lyrikk og toner, som rock eller hiphop. At originalskrevne låter utgjør litteratur, er en drøy påstand. Dersom årets tildeling vil utgjøre en presedens for Akademien, finnes det en rekke låtskrivere som må være kandidater til Nobelprisen i litteratur. Dette vil skape mange usaklige diskusjoner om hvilke artister som fortjener en slik ære. På sikt vil det forringe prisens omdømme og svekke allmennhetens syn på litteratur. Vi har allerede sett ytringer som hyller Dylans ”poesi” og rakker ned på de mer utilgjengelige forfatterne som har blitt tildelt prisen de senere årene. Ved å gi prisen til en musiker har Akademien gjort seg selv og litteraturen en bjørnetjeneste.

Dersom man anerkjenner sangtekster som litterær sjanger, må man også vurdere filmmanus som litterær sjanger. Når dramatikere som Dario Fo og Harold Pinter kan vinne Nobelprisen for teaterstykker, burde auteurer som Jane Campion, Michael Haneke og Lee Chang-dong også kunne vinne Nobelprisen i litteratur for sine filmmanus. Disse filmskaperne, og en rekke andre, kan sies å være viktigere for kunstens stilling og samfunnskritikk i vår tid enn låtene til Dylan. Filmmanus er skrift, og de blir realisert for publikum gjennom et annet medium enn det trykte ord – akkurat som sangtekster blir. Kandidatkøen blant ikke-forfattere blir lang.

Dylan har mottatt 11 Grammy-priser, en Golden Globe og en Oscarstatuett for sitt virke som musiker. Han er med andre ord allerede kanonisert innenfor det kunstfeltet han opererer innenfor. Han er ingen forfatter, og det finnes mange forfattere som fortjener prisen mer enn han. Åpenbare kandidater i år burde vært Joyce Carol Oates, Péter Nádas, Mircea Cartarescu eller César Aira, eventuelt en arabisk eller afrikansk forfatter. Mange blir altså forbigått til fordel for Dylan, noe som minner om en skandale. Dersom Akademien mente at tiden var inne for en amerikansk pristaker, er forfattere som Oates, Thomas Pynchon og Philip Roth langt mer verdige vinnere.

Bob Dylan er en stor kunstner, men ingen poet eller forfatter. Han er låtskriver og musiker, og Nobelprisen til Dylan har forringet prisens anseelse på en måte som det blir vanskelig å rette opp igjen.