NRK lurer og påvirker sitt publikum under dekke av å aktivt arbeide for å ikke lure og påvirke.
Vi er mange som har stusset over NRKs ensidige dekning av Russlands krig mot Ukraina siden invasjonen i februar 2022. Og da menes ikke ensidig som i at NRK i større grad burde ha talt Russlands sak eller bortforklart at krigen mot nabolandet er en brutal, ulovlig og folkerettsstridig angrepskrig. Det burde kanalen selvsagt ikke ha gjort. Snarere sikter jeg til statskanalens ensidige formidling av realitetene på slagmarken, påstanden om at en forhandlet fred kun vil være negativt for Ukraina og Europas sikkerhet og, ikke minst, NRKs ensidige utvalg av kilder i kanalens debattprogrammer på tv og radio. De fleste er nok klare over at denne ensidigheten ikke er tilfeldig, men heller er et ledd i NRKs historisk forankrede pro-NATO-vinkling. Når vi holder allmennkringkasterens dekning av Ukraina-krigen opp mot kanalens ukritiske feiring av den militære alliansens 75-årsdag på Dagsrevyen 4. april 2024, ser vi at kanalen bevisst har valgt en profil som støtter oppunder NATOs påståtte fortreffelighet. Høsten 2025 har det samtidig kommet inn et nytt element i NRKs redaktørstyrte narrativkontroll over Ukraina-krigen som er langt mer journalistisk problematisk og presseetisk tvilsomt enn NRKs forventede, åpenlyse og uforbeholdne støtte til NATO.
I et foredrag for Kringkastingsrådet 25. september 2025, under segmentet «Slik blir vi forsøkt påvirket og lurt», redegjør Anders Hofset fra NRK Beta for statskanalens arbeid mot påvirkningskampanjer og desinformasjon (foredraget begynner ca 3 timer og 38 minutter inn i programmet). Som et ansvarlig, redaktørstyrt medium, er det både selvsagt og prisverdig at NRK har en plan for å motvirke slike påvirkningsforsøk fra aktører som anses som trusler mot Norge. Men hva med påvirkning fra våre allierte og aktører vi har et mer vennligsinnet forhold til? Kan ikke den typen påvirkningskampanjer være like problematiske, når målet med journalistikk tross alt er sannhetssøken og troverdighet? Problemet for NRK oppstår nemlig når nevnte Hofset informerer kringkastingsrådet om at flere medarbeidere i NRKs utenriksavdeling, blant andre redaktør Sigurd Falkenberg Michelsen, kort tid før møtet i rådet var på studietur til Kyiv og besøkte avisa Kyiv Independent. Her forklarer Hofset ublygt at det er den ukrainske avisas redaktør Toma Istominas «sjekkliste» som ligger til grunn for NRKs dekning av krigen, og at denne sjekklista er spredd til alle kanalens redaksjoner. Lista sirkuleres sågar under tittelen «Tomas sjekkliste». I sjekklista står det blant annet at NRK må spørre seg hva ukrainske myndigheter sier om den aktuelle nyheten før de publiserer noe om den, og om nyheten er viktig nok til at NRK trenger å dekke saken. Førstnevnte må sies å være en oppsiktsvekkende opplysning, og det er merkelig at NRK innrømmer det så åpenlyst. Det andre eksemplet fra sjekklista er på den andre siden en sannhet for alle journalistiske vurderinger i alle redaksjoner, men vi må kunne forvente at NRK legger sine egne redaksjonelle vurderinger til grunn for valgene sine. Nå vet vi altså at det siden tidlig i høst er ei ukrainsk avis som styrer NRKs dekning av krigen.
Hvordan er bruken av en sjekkliste som er utarbeidet av en redaksjon utenfor NRK i tråd med Vær Varsom-plakatens punkt 1.1 om at «en fri, uavhengig og sannhetssøkende presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn»? Før han informerer om det som framstår som et diktat fra den ukrainske hovedstadsavisa, peker Hofset nemlig selv på dette viktige punktet i Vær Varsom-plakaten og hevder at dette alltid skal ligge til grunn for hvordan kanalen arbeider mot påvirkning og desinformasjon. I tillegg til punkt 1.1, fremhever han også plakatens punkt 3.2, der det heter: «Vær kritisk i valg av kilder og (...) det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder». Vi som har fulgt med på NRKs debattflater de siste fire årene, gjenkjenner straks at NRK har brutt også dette viktige punktet i pressens etiske reglement. Faktum er at NRK stort sett holder seg med et fast, men relativt lite knippe ekspertkommentatorer fra det utenriks- og sikkerhetspolitiske miljøet i Norge. Publikum som har fulgt kanalens sendinger, kan ikke unngå å ha lagt merke til at Tor Bukkvoll fra Forsvarets Forskningsinstitutt, Palle Ydstebø fra Krigsskolen, Karsten Friis fra NUPI og Tom Røseth fra Forsvarets Høgskole har vært hyppige gjester. I tillegg kan nevnes Iver B. Neumann fra Fridtjof Nansens Institutt og Anders Romarheim fra Forsvarets Høgskole. Felles for alle disse aktørene, er at de systematisk og over lang tid har undervurdert russisk økonomi og militær styrke, mens de paradoksalt nok advarer mot russiske angrep på NATO-land dersom Donald Trumps fredsplan blir implementert. Er det dette NRK anser som «bredde og relevans» i valg av kilder?
Selv om Norge er et lite land, har vi eksperter og akademikere som har formidlet et annet og mer nyansert bilde av krigens realiteter enn NRKs sedvanlige panel. Dette vet vi fordi andre medier, som Klassekampen, Aftenposten og Forsvarets Forum, har publisert kronikker av og intervjuer med disse kildene. Blant disse kan vi nevne Amund Osflaten ved Krigsskolen og Matthew Blackburn og Stein Sundstøl Eriksen fra NUPI. Felles for disse er at de sjelden eller aldri har blitt invitert til NRKs programmer. Selv ikke NUPIs Julie Wilhelmsen brukes ofte sammenlignet med de tidligere nevnte herrene. På den andre siden kan verken Osflaten, Blackburn eller Sundstøl Eriksen anklages for å fremme et pro-russisk narrativ, men deres mer balanserte framstilling er altså for sterk kost for NRKs redaktørstyrte narrativkontroll, både før og etter innføringen av sjekklista fra Kiyv. NRK sier selv at kanalen skal være «sannhetssøkende», men valgene deres med å utelukke selv moderate motstemmer, tyder på det motsatte. Disse valgene tyder på at kanalen fører et kontrollert og ønsket narrativ.
På samme måte skulle vi over tre år inn i krigen før den langt mer omstridte professor Glenn Diesen ble invitert til statskanalens viktigste debattprogram. Kanskje var det et riktig valg å ikke invitere Diesen tidligere, men nå vet vi i alle fall hvorfor. I tillegg til å konsekvent styre unna maktkritiske perspektiver på NATOs strategi i denne krigen, med unntak av en moderat eks-diplomat Kai Eide i ny og ne, lar Norges største mediehus en annen redaksjon i et ikke-alliert land styre nyhetsdekningen. Tilbake kan vi risikere at et uvitende publikum står, uten evne til å fatte hvordan nesten fire år med våpenstøtte og milliarder av kroner har ført til så lite suksess mot et Russland som vi stadig har fått høre at er på randen av økonomisk og militær kollaps. Å formidle de grimme realitetene om en svært alvorlig militær situasjon i Europa, er ikke å innta et pro-russisk narrativ designet til å påvirke og lure oss. Det er heller en sannhetssøkende framstilling som det er pressens plikt å formidle.
