True crime som folkeopplysning
TV-serien «Hvem drepte Birgitte?» viser at politi og
domstolene ikke har bidratt til å gjenopprette orden i kaoset de selv skapte i
Birgitte Tengs-saken.
Til tross for noen lunkne anmeldelser, ble norsk TVs første
true crime, ”Hvem drepte Birgitte?”, en suksess for TV2 og serieskaperne Bjørn
Olav Jahr og Bjørn Eivind Aarskog. Skepsisen fra aviser som VG kan ha
sammenheng med at kritikerne kun fikk se seriens to første episoder, som først
og fremst dreier seg om å oppsummere sakens realiteter. Dersom anmelderne hadde
fått se mer av serien før de konkluderte, ville de fått se et velprodusert, medrivende
og samfunnskritisk program som har engasjert seerne, lokalt og nasjonalt.
Serien er i stor grad basert på Jahrs dokumentarbok ”Hvem
drepte Birgitte Tengs?” fra 2015. Ifølge Jahr har boka et opplag på om lag
17.000, der han antar at den kan ha solgt rundt 10.000 eksemplarer. Dette er på
ingen måte lave salgstall for en norsk sakprosabok, men serien har ifølge
Kampanje hatt seertall på 585.000 i snitt. Tallet viser at en TV-serie fortsatt
kan nå et bredt publikum uten å være verken underholdningspreget eller sendt i
absolutt beste sendetid. Slik sett har serien utført et oppdrag som
folkeopplyser for å kaste lys over statsmaktenes svikt i arbeidet med drapet.
Seertallene
til serien er interessante når man skal vurdere hvilket gjennomslag programmet
kan ha hatt i den norske offentligheten. Det er ingen tvil om at Jahr er svært
kritisk til Kripos´ og det lokale politiets etterforskning av saken, som
kulminerte med siktelsen mot Birgittes fetter i februar 1997. Hans tilståelse
noen uker senere sementerte synet om at drapsmannen endelig var tatt. Senere
trakk fetteren tilståelsen, fordi den var manipulert fram av Kripos´ avhørsleder,
mens etterforskningsledelsen ikke hadde et eneste teknisk bevis mot han. At tilståelsen
var falsk, er etablert som et faktum og blir i serien bekreftet av politiets
avhørsekspert Asbjørn Rachlew.
Videre slipper heller ikke rettsvesenet
unna betimelig kritikk fra serieskaperne. Til tross for frifinnelsen av
fetteren i lagmannsretten i juni 1998, ble han likevel dømt til å betale
erstatning til Birgittes foreldre i et sivilt søksmål. Denne tvetydige
frifinnelsen har heftet ved fetterens følelse av renvasking og skapt uklarhet i
skyldspørsmålet i lokalsamfunnet og offerets familie.
At over en halv million nordmenn har sett serien er dermed
ikke uten betydning for hvordan den norske befolkningen oppfatter måten den
utøvende og dømmende makt har håndtert Tengs-saken på. Som en av seriens mest
sentrale kilder, Harald Dale, skriver i Karmøynytt 18. september, har den
såkalte ”hva-tror-du-modusen” fått leve altfor lenge i lokalsamfunnet. Ifølge
Dale, og flere andre personer fra området jeg har vært i kontakt med, ble
Kopervik nemlig delt i to i sitt syn på skyldspørsmålet etter frifinnelsen av
fetteren. Gjennom intervjuer viser Jahr at dette kan skyldes at offerets
foreldre fortsatt tror at jentas søskenbarn er skyldig. Samtidig peker serien
på at tvilen rundt fetterens uskyld er resultat av en villet strategi fra
politiets side. Dette er etter mitt syn noe av det Jahrs serie får fram som
boka la mindre vekt på, og samtidig noe av kjernen i seriens maktkritikk. Selv
nå, tjue år etter frifinnelsen og avsløringen av politiets slette arbeid,
vedgår daværende lensmann Dagfinn Torstveit og Kripos´ etterforskningsleder
Ståle Finsal ingen feil. De sier det var riktig å arrestere fetteren for
drapet.
Serien har også levd sitt eget liv i media og sosiale
medier. Dagbladet kunne midt i seriens gang rapportere at Dagfinn Torstveit
mottar hets etter deltakelsen i programmet. Dette er selvsagt forkastelig. Samtidig
må Torstveit ta sin del av ansvaret for at de pårørende og lokalsamfunnet ikke
har akseptert fetterens uskyld. Dersom han og Finsal hadde innrømmet at
fetteren var feil mann og bedt om unnskyldning for den elendige
etterforskningen, ville det kanskje vært lettere for de pårørende og
lokalsamfunnet å akseptere den strafferettslige frifinnelsen?
Det er
altså ikke bare etterforskningen som får det glatte lag, men også den manglende
ydmykheten til politiet i etterkant. Likevel er det nok avsløringene av at
politiet ikke fulgte opp sentrale tips i saken, som har gjort at seerne har
reagert sterkest. Dette viser i det minste reaksjonene i sosiale medier, der
politiet har møtt unison kritikk for ikke å ha etterforsket alle spor i saken.
Mens Jahr i sin bok går langt i å peke på en lokal moduskandidat som mulig
gjerningsmann, er han i serien noe mer nøktern når det gjelder dette sporet. Imidlertid
er det åpenbart at særlig to mulige gjerningsmenn aldri ble gått grundig nok
etter i sømmene av politiet. Dette er ekstremt kritikkverdig.
Samme år som Jahrs bok ble utgitt, satte tidligere
VG-redaktør Bernt Olufsen i sin ”Kalde spor”-spalte spørsmålstegn ved hvorvidt
det var etisk forsvarlig av Jahr å gå så langt i å konkludere med en mistenkts skyld.
Da serien ble annonsert, ble det også stilt spørsmål om det presseetiske ved å
lage TV-serie om et drap som rystet Norge. Men slik serien framstår, har tilsvarsretten
blitt ivaretatt meget godt. Selv den nevnte mistenkte mannen får svare, og
Finsal, Torstveit og lagdommer Steinar Trovåg får komme til ordet, selv om
sistnevnte avstår. Nylig meldte dog NRK at Birgittes far hevder han ble lurt av
Aarskog til å delta. Hvis dette er sant, er det svært uheldig.
Likevel er
det essensielt for offentligheten å få vite at Birgittes foreldre fortsatt ser
på fetteren som skyldig. Så får seerne selv konkludere med hvem sin feil dette
er. Slik det framstår i serien, har verken deres bistandsadvokat eller
lokalpolitiet bidratt til å få dem til å akseptere uskylden til en mann som
fikk bekreftet av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen at hans
rettigheter som frifunnet ble krenket av den norske staten. Her ligger kjernen
i det som er serieskapernes fremste bidrag til journalistikkens
samfunnsoppdrag: Saken fikk – riktig nok i varierende grad – to ofre, to
ødelagte familier. Og politiet og den dømmende makt har ikke gjort nok for å gjenopprette
ro og orden i kaoset de selv skapte.
Lars Audun Bråten
