Den norske skolen må bidra til å styrke elevenes dannelse gjennom å etablere kritisk distanse til mediebruk og medienes rolle i den offentlige diskursen og i samfunnet.
Debatten om dannelsens plass i det norske utdanningssystemet må forstås i sammenheng med den bredere debatten om den norske skolen som har foregått siden offentliggjøringen av PISA-resultatene høsten 2007. Det er nemlig lett å si seg enig med debattantene som hevder at det er for sent å bringe dannelsen på banen idet elever blir studenter og begynner på sine akademiske karrierer. Skolen må ta sitt ansvar for dannelsesperspektivet langt tidligere, og et av de viktigste områdene skolen kan fungere som en fullverdig dannelsesagent på, er i dens omgang med mediene. Etter å arbeidet ett år som lærer i medier og kommunikasjon og medie- og informasjonskunnskap på en videregående skole, er jeg styrket i troen på at skolen burde fungere som en motvekt mot de «anti-dannende» kreftene i dagens kommunikasjonsteknologi og til tider vulgære populærkultur.
Den kanskje viktigste faktoren i den lynraske omkalfatringen av samfunnet de siste ti-femten årene, er utviklingen av massemediene og de eskalerende mulighetene for hurtig og global kommunikasjon. Det er først i denne perioden mobiltelefoner og internett virkelig har blitt en global aktør; medier flere og flere på et globalt plan får tilgang til, og som det dermed stilles økte krav til at både unge og gamle mennesker skal benytte og beherske. Samtidig har datateknologiens digitale verden gjort konsumpsjon av populærkultur til et mer tilgjengelig, flytende og uoversiktlig felt, mens det å surfe og chatte på internett er en daglig aktivitet for nær samtlige norske skoleelever fra tiårsalderen og oppover.
I læreplanen for Kunnskapsløftet er det «å kunne bruke digitale verktøy» en av de fem grunnleggende ferdighetene som er «integrert på det enkelte fags premisser». Allerede her ser man noe av betydningen beherskelsen av den moderne teknologien har i dagens skole, men med tanke på hvor stor del av studie- og arbeidslivet som foregår på PC/Mac, skulle det bare mangle at det stilles minimumskrav i grunnskolen og på videregående. I Kunnskapsløftets læringsplakat står det også at skolen skal «stimulere elevene og lærlingene/lærekandidatene til å utvikle egne læringsstrategier og evne til kritisk tenkning», og «stimulere elevene og lærlingene/lærekandidatene i deres personlige utvikling og identitet, i det å utvikle etisk, sosial og kulturell kompetanse og evne til demokratiforståelse og demokratisk deltakelse». Det er her dannelsesperspektivet kommer inn, og det er her skolen kan styrke sitt mandat.
Hvis vi leter etter mer spesifikke mandater til å utvikle egne strategier for hvilken posisjon skolen skal ta i forhold til dannelse i informasjonssamfunnets utdanningssystemer, er det mer interessant å gå direkte til faget medier og kommunikasjon, som er et yrkesfaglig utdanningsprogram i videregående skole. Studiets popularitet blant ungdom har ført til at et økende antall skoler tilbyr studiet. I Kunnskapsløftet står det følgende i fagets innledning om formålet med programmet: «Medie- og kommunikasjonsvirksomheter har en viktig rolle som kilde til kunnskap, underholdning, opplevelse, markedsføring og handel. Stadige og raske endringer i samfunn og teknologi fører også til endring i bruken av medier. Økt globalisering og sammensmelting av ulike medier fører til at nye yrker og medieprodukter oppstår, noe som stiller nye krav til kompetanse innenfor mediesektoren».
At nøkkelordene «økt globalisering og sammensmelting av ulike medier» er inkludert allerede i formålet med studiet, tyder på at faget tilbyr elevene et moderne blikk på mediekulturen. Medier og kommunikasjon er som nevnt et yrkesfag, men hvis dannelse og identitetsutvikling skal stå i sentrum, er det viktig at både mediefagets og andre fags omgang med mediene ikke bare retter seg mot å gi en yrkeskompetanse, men legger like stor vekt på å danne et mediekritisk grunnlag i unge sinn. Vekten på målene «underholdning, opplevelse, markedsføring og handel», på bekostning av det ensomme dannelsesordet «kunnskap», tyder på at faget i for stor grad vektlegger en yrkesfaglig retning av mediekompetansen til elevene de utdanner. Mitt inntrykk etter både praksis og ett års arbeidserfaring med dette faget, er at elevene i svært stor grad - og i mange tilfeller altfor stor grad - forventer praktiske oppgaver, og ønsker lite fokus på teori. For lite fokus på teori, etter min mening.
Skolen kan naturligvis ikke ignorere samfunns- og yrkesutviklingen, og MÅ tilby en viss kompetanselæring i IKT fordi vi med vårt klassesamfunn ikke kan anta at alle familier kan tilby barn og ungdom de samme mulighetene til å utvikle kunnskap om hvordan man behersker grunnleggende elementer som informasjonssøk på internett og skriving på tastatur. Dessuten må det anses som en udelt fordel – i et dannelsesperspektiv – at det finnes lærere med flere år på baken til å guide elevene gjennom teknologijungelen og tilby kritiske samtalerøster i den støyende kakofonien som utgjør vår samtids ofte vulgære populærkultur.
Det som er skolens viktigste dannelsesoppgave, er at IKT-undervisningen, enten det er på barneskolen der barna er sårbare for andres misbruk av deres identitet og tillit i cyberspace, eller på mediefag der elevene satser på en karriere innenfor praktiske eller teoretiske medieyrker, forsøker å opparbeide kunnskap om medienes historie og påvirkningskraft. Det er viktig at elevene ikke er kunnskapsløse og historieløse – og dermed holdningsløse – i møtet med en teknologi som hele tiden endrer natur og hvis muligheter til lek med identitet, roller og selvforståelse stadig eskalerer.
Det er ikke nok at elevene lærer hvordan man lager en film, det må være påkrevd at de forstår hvilken påvirkningskraft de levende bildene kan ha på seeren. Det er viktig at de kjenner ulike historiske stilretninger og vet hvilken politisk kraft filmmediet har vært og kan være. Det er viktig at elevene inntar en granskende holdning til filmatisk vold og pornografisk seksualitet, der kjønnslig omgang er løsrevet fra følelser og forteller dem svært lite om hva verken vold eller sex i virkeligheten. Det er helt essensielt at elevene forstår at internett ikke alltid har vært der, og at det kan forsvinne hvis ikke menneskene tar vare på hverandre og på naturen som omgir oss. Det er imperativt at skolen bidrar til å etablere kritisk distanse til mediebruk og medienes rolle i den offentlige diskursen og i samfunnet, og ikke bare lærer elevene å designe websider. Det er langt viktigere at elevene lærer å forstå hvilken rolle mediene ber dem innta som forbrukere og mediekonsumenter. Da står de også bedre rustet til å møte de filosofiske dannelsesperspektivene som i hvert fall burde prioriteres høyt i høyere utdanning.
I dag kan det virke som om mediebruk har blitt en integrert del av skoleungdommens identitet og virkelighetsforståelse, men det er den overflatiske mediebruken som dominerer: Facebook og spill i første rekke. Unge mennesker regnes ofte som kløppere i informasjonssøk, men faktum er at svært mange bare bruker wikipedia - og det på en ukritisk måte. Mange ungdommers forhold til mediene blir som en avsondret boble der de ikke tar til seg hvilken samfunnsrolle mediene spiller. Urovekkende mange ignorerer viktige juridiske og faglige begreper som opphavsrett, fildeling og åndsverk. De tror at alt på nettet eies av og kan brukes av alle, fordi de har vokst opp med en kultur der alt innhold er fritt vilt. Mediebruk og mediekunnskap burde derfor komme inn i skolen tidligere, og på en langt mer kritisk og dannende måte.
